Han dro på korstog til Jerusalem og herjet fælt på sin ferd både i det som i dag er Spania, Portugal, Sicilia og datidens Palestina. Olav var bare 3-4 år da hans far døde, og Sigurd og Øystein henholdsvis 13 og 15 år gamle. Det ble bestemt at de tre kongene skulle bli samkonger, og de delte på å regjere ulike deler av landet til ulike tider. Da Olav døde i 16-17 års alderen fortsatte Øystein og Sigurd å regjere. Vi vet veldig lite om Kong Olav, annet enn at han skal ha vært flott å se på og «vennesæl » og av «godt lynne». Men noe av det som står igjen etter han er myntene. De er uhyre sjeldne, men vi kjenner ikke mindre enn seks forskjellige typer. På noen av dem kan vi faktisk se to portretter. Man tror det andre portrettet er Kong Øystein. Ellers er det verdt å notere seg at Olav på noen mynter avbildet et dobbelt kors, inspirert av den rådende tradisjonen i kristne kongedømmer. Den mest spennende mynten er den som kalles type seks. Den har motiv av et ubestemmelig dyr eller fugl. Vi vet ikke hvor myntene er preget. Kong Olav Magnusson er for øvrig eneste norske konge som har satt navnet sitt på mynter mellom hans regjeringstid helt innledningsvis på 1100-tallet, og frem til Kong Sverre kom til makten i 1177. Når man er gammel nok til å utgi mynter og få sitt kongenavn på mynt vil vel vi myntsamlere mene at Kong Olav Magnusson burde være gammel nok til å få et arverekkefølgenummer også.
Olav Håkonsson
Olav Håkonsson er historisk, gjennom å være vår siste norske konge før Norges uavhengighet ble tapt på 1380-tallet, og formelt stadfestet gjennom opprettelsen av Kalmarunionen i 1397. Dette startet en 434 årig lang periode under Danmark. Norges prosess fra selvstendig land til å være en underdanig nasjon under dansk herredømme var en langdryg affære, og startet med uheldige valg av kong Håkon Magnusson (sønn av Magnus Lagabøte) allerede i 1319. Norge var en stormakt i Europa frem til 1319, en nasjon konger i Frankrike, England og Skottland vendte seg til for å søke støtte, og betydelig sterkere enn Sverige og Danmark. Vi styrte over Grønland, Island, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Hebridene og Isle of Man, samt betydelige deler av dagens Sverige. Ja, faktisk har Norge aldri hatt slik en dominerende rolle som på 1200-tallet og tidlig 1300-tall. Nøkkelen til problemet var at Norge fulgte en tradisjonell arverekkefølge – eldstefødte sønn etterfulgte sin far. I Sverige hadde man en annen måte å gjøre det på. Her dde man et sterkt aristokrati av baroner og grever, og de hadde privilegiet å velge kongen. På denne måten greide Sverige med kløkt og list å utmanøvrere det norske kongehuset.
Sønneløs konge
Problemet startet med at Håkon Magnusson døde sønneløs i 1319. Han hadde latt sin datter Ingebjørg gifte seg med den svenske hertugen Erik, og de hadde fått sønnen Magnus. Magnus ble således konge da Håkon døde. En konge i Norge som var sønn av en svensk hertug var kanskje ikke et stort problem i seg selv, men det ble det da de lure svenske aristokratene valgte Magnus til konge i Sverige også. En svenske som var konge over begge land startet kalamitetene. Magnus var ikke problemet – han prøvde å holde styringen av de to rikene fra hverandre. Og da han fikk to sønner ville han det slik at de skulle styre hvert sitt land – Erik i Sverige og Håkon i Norge. Men nok en gang var svenske aristokrater smarte. Erik døde overraskende i ung alder i 1357 og da valgte de Håkon som konge over Sverige også – samme taktikk som sist. Magnus og Håkon bestemte at de skulle regjere Norge i sammen, og delte landet seg i mellom. Da hadde Norge en viss kontroll. I Sverige var det splid og stormennene hadde stor makt. De avsetter Hå n i 1364 og velger hans slektning Albrecht av Mecklenburg til konge. Håkon og Magnus forsøker å slå tilbake i 1371 i slaget ved Gata i Värmland, men alt de oppnår er at Magnus blir tatt til fange. Håkon forsøker å mekle til seg den svenske kongetittelen igjen i 1373, men eneste suksess er at han lykkes å kjøpe sin far fri for 12.000 mark.
Unionen kommer nærmere
Norge er fortsatt selvstendig under svensken Håkon. Men i 1375 dør den danske konge Valdemar og plutselig settes den danske kronen i spill. Kong Valdemar har ingen sønn, men han har en datter ved navn Margrethe som er gift med nettopp Kong Håkon av Norge. Etter nye stridigheter ender det med at Håkon og Margrethes 3-4 årige sønn Olav Håkonsson blir konge i Danmark i 1376, godt støttet av det tyske Hansaforbundet. Håkon skal ha betalt dyrt for det og gitt Hansaene betydelig rettigheter i Norge. Svensken Håkon styrer nå Norge og hans unge sønn Olav er konge over Danmark. De to landene dras tettere sammen.
Håkons VIs tid som konge var hard. Tidlig i hans regjeringsperiode blir Norge rammet av svartedauden. Halve befolkningen dør. Nye pester følger i 1360- og 70-årene. Alt av midler går med til Håkons eskapader med Sverige og Danmark og ikke minst hans ambisjoner i Sverige og hans ambisjoner i Danmark for sin sønn Olav. Han tar opp store lån i Lübeck. Bare frikjøpet av faren i 1374 kostet mer enn alle Norges statsinntekter på ett år.
Håkon dør
I 1380 dør Kong Håkon VI. Han etterlater seg et lutfattig Norge. Det er da det i realiteten er ute med Norges selvstendighet. Også i Norge velges hans mindreårige sønn Olav Håkonsen til etterfølger. Her er det ikke splid rundt valget, her følger vi jo arverekkefølge-prinsippet. Fire år etter at Olav Håkonsson blir konge i Danmark blir han altså konge i Norge – sønn av et foreldrepar fra henholdsvis Sverige og Danmark. Formelt betyr dette at det nå etableres en union mellom Danmark og Norge i 1380, med en ung konge av svensk-dansk avstamning. Norge har ikke kraft til å stå imot. Denne unionen skulle vare helt frem til 1814. 1380 er altså det siste av nøkkelårene på 1300-tallet i ferden mot norsk underkastelse i en union. Det som startet med et uheldig valg av make for Håkon Magnussons datter avstedkommer altså rundt 60 år senere starten på en 434 år lang union med Danmark, uten norsk selvstendighet.
Brent levende?
Olav dør også ung, rundt 16 år gammel. Det er mange rykter om hans død. Foranledningen var at svenskekongen døde i 1386. Margrethe og unge Olav dro til Sverige for å forhandle om retten til tronen. Historien skal ha det til at Margrethe ønsket denne selv, og Olavs død kom brått og uventet. En mann påsto i 1402 i Den tyske Ordensstaten at han var Olav Håkonsson. Margrethe sørget for å få ham utlevert, og etter at han under forhør tilsto at påstanden var usann fikk Margrethe brent ham levende. Slutten av 1300-tallet er på alle måter en mørk tid. De vedvarende pestene har brakt hele Europa på knærne. Dette avtegner seg i myntstellet. Nøden er enorm, og mange steder går man over til varebytte igjen. De myntene som utkommer her oppe i nord er av elendig kvalitet, med lavt sølvinnhold og først og fremst svært elendig pregninger, uten noen form for kunstnerisk kvalitet. Man kjenner en eneste mynt fra denne tiden hvor eneste motiv er en runding, som man antar er en O for Olav. Men sikker er man ikke. Den ensomme mynten som kanskje symboliserer den siste konge i det selvstendige Norge er like trist som kongen og landets skjebne. Men arverekkefølgenummer fikk uansett den unge kongen beholde av komiteen i 1957. Olav IV kalles han for all ettertid.
