Karl Rasmussen og Torstein Raaby – Jakten på Tirpitz
Karl Rasmussen var en ung mann fra Vadsø som i 1942 ble forflyttet til Alta. Der begynte han og flere andre lokale finnmarkinger å samarbeide med Torstein Raaby, en nordmann ansatt av Secret Intelligence Service. Sammen lyktes det Rasmussen og Raaby å sette opp en radiosender ved Alta flystasjon. Ettersom allierte var avhengige av at krigsseilerne lyktes i å bringe forsyninger til Russland over Finnmark, var Alta svært viktig. Siden tyskerne bedrev aktiv sabotasje av forsyningsskip var også Alta en av Europas største krigshavner da. Rasmussen og Raaby lyktes i å holde de allierte godt informert om de tyske skipene, og både slagskipet «Tirpitz» og slagkrysseren «Scharnhorst» ble uskadeliggjort av britiske styrker takket være Rasmussen og Raabys innsats. Dessverre for de to oppdaget tyskerne senderen. Raaby kom seg unna, men Rasmussen ble arrestert og torturert. Han kastet seg ut av et vindu for ikke å avsløre noe, og døde momentant.
General Fleischer – Slaget om Narvik
Den 9. april 1940 ble Norge tatt på sengen av tyske angrep. De fleste byer hadde lite annet å gjøre enn å overgi seg, men i Narvik var historien en annen. Narvik ble først overgitt til tyskerne av oberst Sundlo, en svoren NS-mann. Generalmajor Carl Gustav Fleischer hadde imidlertid beordret norske styrker i stilling, og de ga seg ikke uten kamp. Den tyske flåten ble senket i Ofoten etter sjøslag, og tyskerne ble presset tilbake mot svenskegrensen. Den 28. mai ble Narvik gjenerobret av allierte styrker. Dessverre for Frankrike ble deres nederlag på Vestfronten hjemme avgjørende for at de måtte trekke seg ut. Uten fransk støtte, kunne ikke Fleischer og hans menn fortsette, og den 8. juni kapitulerte Norge. Likevel hadde Norge og allierte briter, franskmenn og polakker påført Tysklands første nederlag og vist at tyskerne langt fra var uovervinnelige.
Pelle-gruppa – Norges største skipssabotasje
Pelle-gruppa var en gruppe som ble til da medlemmer av Osvald-gruppen, en kommunistisk motstandsgruppe, ble oppløst etter ordre fra NKVD. Pelle-gruppen jobbet fra en base på Krokskogen, og gjennomførte mange sabotasjer. Av disse sprengte de seks skip og en kran på Akers Mekaniske Verksted den 23. november 1944. Dette medførte at flere tyskere som rømte fra slagene i Nord-Norge ikke kom til slaget ved Ardennene. Pelle-gruppa ble også tillagt 15 andre aksjoner i Norge.
Oberst Birger Eriksen - Slaget ved Oscarsborg
Oscarsborg festning var ikke særlig moderne i 1940. Hovedbatteriet på tre kanoner var allerede beskjedne i 1892 da de ble skaffet. I tillegg falt en av dem i vannet, og fikk på folkemunne navnet «Moses». Da oberst Eriksen fikk beskjed om at skip kom inn, var det usikkert om det var allierte eller tyske skip. Ryktene ville også ha det til at det var to jagere, men i stedet var det tre kryssere, to tungt bevæpnede. Eriksen tok affære, og skjøt etter å ha sagt at «Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt». Resultatet ble at den ene krysseren ble senket, den andre skadet og snudde, og resten snudde. Invasjonen ble utsatt lenge nok til at den norske administrasjonen og gullbeholdningen kom seg vekk. Eriksen fikk Krigskorset med sverd, det franske krigskorset og ble offiser i Æreslegionen.
Eva Kløvstad – først blant likemenn
Da krigen begynte, var Eva Kløvstad en ung kvinne uten artium som sydde uniformer for Røde Kors. Etter fullført utdannelse ble hun i 1943 ansatt som stenograf og bokholder ved Samferdselskontoret på Hamar. Der underslo hun mange bensinmerker som hun ga til motstandsfolk som hjalp flyktninger over til Sverige. Høsten 1944 be hun sekretær for distriktssjefen i Milorg, og de to samarbeidet godt til han ble skutt av Gestapo. Kløvstad ble deretter de facto distriktssjef for Milorg, og lyktes i å få i gang flyktningeruter, rasjoneringskort, penger, pistol og radio. Hun ble etter hvert også tilbudt oppgaven som distriktssjef, men takket nei. Hun mente at en mann ville få mer respekt. I tiden hun var distriktsleder hadde hun brukt dekknavnet Jakob, og mange fikk sjokk da de skjønte at «Jakob» var en kvinne. Kløvstad fikk ikke defilere i Oslo under frigjøringen, men i Hamar defilerte hun som leder for avdelingen flere ganger. Kløvstad ble ikke anerkjent fordi hun gjorde det bra som kvinne, men fordi hun gjorde en svært god jobb med å redde mange motstandsfolk og flyktninger.
