Norge ble angrepet svært uforberedt. Oscarsborg festning gjorde motstand, men ellers var det trist natt til niende mai. I dagene som fulgte, lyktes heldigvis forsvaret med frivillige nordmenn å gjøre noe motstand, og i nord ble nazistene nesten kastet ut. Men det endte med okkupasjon. Fem lange og harde år senere var Norge endelig fri.
Norge før krigen var delt mellom klasser, landsdeler og partitilhørighet. Selv om Hovedavtalen av 1935 mellom arbeidere og arbeidsgivere var med på å roe gemyttene, var det alt annet enn et samlet land i 1940. For 75 år siden, var Norge et annet land. Vi viste verden og oss selv at landet var vel verd å kjempe for. Så hva skjedde i landsdelene?
Nord-Norge - tjuvstart i øst
Nord-Norge var et utgangspunkt for Hitlers kamper i øst, hans skips havn i forsøket på å stoppe forsyningslinjene til de allierte og stedet han forventet en alliert invasjon. Det var svært mange tyskere i nord. Det var også svært mange motstandsmenn, men nyhetene om dem slapp ikke ned sørover før lenge etterpå. Dermed er fortellingen om motsanden i nord underkommunisert.
I midten av oktober 1944 passete Den røde hær grensen til Norge. Etter harde kamper ble Kirkenes befridd den 25. oktober. Tyskland trakk seg i oktober vekk helt til Lyngen og ødela alt i sin vei. Men finnmarkinger og de fra Øst-Troms ville ikke forlate landet sitt så lett. Flere ble tvangsflyttet sørover, men mange rømte og dro tilbake. Det var kanskje ikke stort igjen av bebyggelsen der oppe, men dette var deres land.
Nord-Norge viste en stahet og lojalitet mot landsdelen som mange kan lære av. Heldigvis hadde vi også en regjering som tok området på alvor, og etter et mislykket forsøk på å lansere leilighetskomplekser, bygget staten opp husene slik de var igjen. Nord og sør ble endelig knyttet sammen.
Midt-Norge - oppgjørets tid
Trøndelag lå mellom Nord-Norge, der det var flest tyske soldater, og Sør-Norge, der all transporten til Europa var. Mange tyskere dro derfor mot slutten som dro sørover for å kjempe for Det tredje rikets overlevelse. Trønderne passet på å gi dem en varm velkomst i form av eksplosiver og andre hindringer.
Det var nok av norske patrioter i Trøndelag til at Falstad internatskole ble gjort om til en fangeleir med 4500 fanger. Selv om flere var utenlandske, ofte russiske krigsfanger som bygget vei- og togstrekninger, var flesteparten norske politiske fanger.
Trønderne feiret lenge. Først den 8. mai, da landet var fritt og blendingsgardinene ble høytidlelig brent. Den 9. mai kom mange fanger hjem fra Falstad til allmenn jubel. Deretter, den 14. mai, ble en av norgeshistoriens verste mennesker, Henry Rinnan, fanget mens han prøvde å komme seg til Sverige. Med han fanget og tyskerne ute, sto jubelen i taket. Tre dager etter var det 17. mai. Trønderne hadde mye å feire, inkludert egen innsats.
Vest-Norge - hevn og hav
Vest-Norge grenser først og fremst til havet. Havet er vesentlig for å forstå deres innsats. Gunnar Sønsteby sa at ingen nordmenn gjorde mer for å forkorte krigen enn krigsseilerne, og mange krigsseilere kom fra Vest-Norge. I tillegg var Shetlandsgjengen, ledet av Leif Larsen, svært flinke til å hjelpe nordmenn mellom Storbritannia og Norge. På farlige turer i fiskeskøyter dro de mellom Shetland og Vestlandet med eksplosiver og agenter.
Bergen startet etter sigende feiringen allerede den 5. mai. Til gjengjeld varte den en fire dagers tid. Ålesund feiret også lenge. Det samme gjaldt mange andre byer. I Stavanger var det litt mer usikkert. Mange tyskere kom seg ikke sørover, og de var fortsatt i området. Ville de gi seg? Tålte nordmennene ventingen? Dessverre viste det seg at de bare delvis gjorde det. Hevngjerrige nordmenn tente på ærverdige Grand Hotel, tyskernes hovedkvarter i byen i fem år.
Sørlandet - åpenhet
Nyhetene spredte seg raskt i sør, og 8. mai ble fidag for både elever og arbeidere. Alt annet skulle bare mangle. Motstanden mot nazistene var stor i hele Norge, men her var den noe for seg selv. Sørlandet har hatt lang tradisjon med handel og kontakt med andre. NS og deres syn på utlendinger passet ikke på Sørlandet. Svært få frontkjempere kom fra Den bløde kyststriben. Nesten ingen NS-medlemmer fantes der.
Akkurat som Vest-Norge, hadde Sørlandet mange krigsseilere. De sto på lenge, men de fikk en skammelig mottakelse da de først kom til Norge igjen. Det er drefor til Sørlandets del at det i det minste ble bygget boliger til dem i Risør.
Østlandet - eksplosjon av glede
Det var flest sabotasjeaksjoner i Østlandet. Tinnsjøen, Fillipstad, og Arbeidskontoret i Oslo er blant de store sabotasjeområdene. Mange over hele landsdelen stjal eller kopierte rasjoneringskort, smuglet jøder eller politiske fiender av okkupantene over til Sverige eller gjennomførte andre taktiske manøvre som forsuret tyskerne.
Det var mange soldater og mange ledere i Oslo. Øverstkommanderende for Østlandet var imidlertid på Lillehammer, og han overga seg uten problemer. Resten falt sammen en etter en, noen ble arrestert, andre tok livet sitt. Norge ble fritt med svært lite drama.
Feiringen var eksepsjonell. I Oslo ble en butikk "lukket på grunn av glede". Jubelscener fant man over hele området. Da kronprins Olav kom tilbake var det en enorm folkemengde. Da Haakon 7 kom tilbake 7. juni var hele Oslo (inkludert Aker) på Honnørbryggen. Jubelen var enorm.
Forskjellen mellom feiringen i Oslo og resten av landet var i hovedsak at det rett og slett var flere mennesker der. Gleden var like stor, samholdet like sterkt og innsatsen like viktig over alt.
God markering av frigjøringsdagen til alle våre kunder, lesere og interesserte!
