Den 8. mai ble frigjøringen av Norge mer eller mindre offisiell. Tyskerne hadde signert kapitulasjonspapirene offisielt, og Norge var atter fritt. Det hadde vært en lang krig, men nå var den over. Og vi lærte en viktig lekse. Samtidig kom friheten med stor hjelp fra våre allierte - og våre egne utenfor grensene.
Storbritannia - de som alltid kjempet
Det er interessant å tenke på at Storbritannia brukte de første månedene av krigen på å gjøre ingenting. De hadde en fryktinngytende flåte, men den trengtes andre steder i det enorme riket britene besatte. Og Chamberlain fryktet tyskerne nok til at han ville gjøre forhandlinger hvis mulig. Til slutt fikk folk nok, og Winston Churchill ble statsminister.
Churchill tålte ikke bøller, og han fikk Storbritannia til å gå kraftig til krig mot tyskerne. Tyskerne hadde et forsprang, og de innledet et bombardement av mange britiske byer. Britene nektet å gi seg, og med sin mørke humor og sin stå-på-vilje sto de av en av de tøffeste bombardementene i verdenshistorien. Etter hvert snudde de. RAF vant kampen i luften, og sammen med blant andre norske krigsflygere snudde de trenden. Britene slo kraftig tilbake. De skal ha en god del av æren for at tyskernes forsvar knakk sammen i 1945.
Storbritannia var også der norske motstandsmenn ble opplært. Det var der vi hadde den norske regjeringen, kong Haakon VII og kronprins Olav. Det er svært vanskelig å overvurdere britenes viktighet for figjøringen i både Norge og verden.
USA - de mektige allierte
USA var ikke involvert i krigen. De hadde ikke blitt angrepet, og de hadde ingen grunn til å gå til krig. USA var uansett opptatt av å holde seg unna europeisk krangling. Franklin D. Roosevelt ønsket å hjelpe, men kunne ikke da Senatet sa nei. Det forandret seg i desember 1941, etter at Japan, Tysklands allierte, angrep marinebasen ved Pearl Harbor.
USA hadde en enorm industri, og de brukte denne til å transportere produkter som trengtes i Europa. Mat, maskiner, reservedeler, olje og en rekke andre gjenstander ble ført over i skip. Krigsseilerne som bidro til frigjøringen på disse skipene satte livet sitt på spill i ekstreme kuldegrader og under svært tøffe forhold. Mange nordmenn deltok i disse reisene, og vi skylder dem langt mer enn de fleste aner.
USA bidro likevel mest med mannskap. De kjempet på de aller fleste frontene, og de var med på å tippe balansen over på alliert side flere ganger. Det var USA som tok klart størst skade under landingen i Normandie. Likevel var de med på kampet på alle fronter, også mot grusomhetene til Japan. USAs betydning både undre krigen og med den påfølgende Marshall-hjelpen var avgjørende for ikke bare frigjøringen, men også freden etterpå.
Frankrike - der frigjøringen ble personlig
Frankrike har lenge hatt et anstrengt forhold til Tyskland. Det var de som angrep den løse konføderasjonen i 1870 som førte til at Tyskland ble samlet. Motivert av hevn var det Frankrike som insisterte på de strenge kravene etter første verdenskrig. Frankrike var også minst villige til å fire på disse kravene da Hitler kom til makten.
Frankrike ble også raskt invadert. Nordre del av Frankrike ble erobret av Tyskland. Sørdelen, Vichy-Frankrike, ble formelt selvstendig, men i tett samarbeid med Tyskland. Mange franskmenn foraktet regimets leder, Philippe Pétain. Flere av dem ble del av den franske undergrunden, andre dro til Storbritannia for å fortsette kampen derfra som De frie franske styrkene.
Frigjøringen av Frankrike var derfor høyst personlig. Én ting var at Frankrike hadde blitt invadert. Enda verre var at de var invadert av tyskere. Det at det eksisterte en franskmann som samarbeidet med dem var utenkelig for mange. De kjempet bittert og intenst for å få tilbake landet sitt. Mange var med på landgangene i nord 6. juni 1944 og i sør i august samme år. Franskmenn er tøffe krigere, men som i Norge ble de tatt på sengen og ydmyket.
Frankrike lærte leksen sin, og det ble ikke stilt strenge krav til Tyskland etter andre verdenskrig. Stort sett.
Canada - viktige og underrapporterte
Canada er ikke det første landet man tenker på når det gjelder innsats under andre verdenskrig. Det er urettferdig. Canada bidro i en rekke operasjoner. De var aktive som krigsseilere, de kjempet i Italia, i Normandie, i Sør-Frankrike og de dro til og med på et livsfarlig raid i Dieppe-området. Canadiske soldater var med overalt i Europa der det var briter.
Canada var selvstendig, men de valgte å kjempe for de alliertes sak. De ventet ikke, som USA, på å bli angrepet, men deltok allerede fra 1939 på alliert side. Siden de var langt unna, fikk de ikke så mye plage av tyskerne. Likevel lå det tyske ubåter i canadisk farvann som ventet på forsyningsskip. Canada var også stedet der våre flygere ble opplært, og mange nordmenn ble svært godt mottatt.
Sovjetunionen - den vanskelige allierte
Sovjetunionen var opprinnelig på tysk side da Polen ble angrepet. De angrep også nøytrale Finland. De framsto klossete i krigen, og skaffet seg ingen venner. Men så snudde det. Samarbeidet mellom nazister og kommunister var alltid vanskelig ettersom de hatet hverandre. I 1941 valgte Hitler å angripe Sovjetunionen.
Dersom Hitler forventet en rask seier, ble han overrasket. Han fikk oppleve en helt annen sovjetisk kampvilje enn den finnene hadde sett. Han var riktignok på offensiven, men den kalde vinteren, det seige russiske motstandsnettverket og forakten for tyskerne gjorde framgangen treg. Det ble åpenbart for ham at han måtte ta oljereservene i sør, men da måtte han forbi Stalingrad. Så langt kom han aldri. Etter å ha tapt mange menn der, ble tyskerne presset tilbake, og vet panserslaget i Kursk var det klart at tyskerne måtte trekke seg tilbake. Den røde hær fulgte dem stadig lengre, og til slutt nådde de Berlin.
Før Berlin ble tatt, ble Øst-Finnmark befridd. Sovjetunionen hadde ingen ønske om å bli der lenger enn nødvendig, og de dro etter ett år da de ble avløst av norske styrker.
Hedrer samarbeidet
8. mai er internasjonal. Mange menneskeliv gikk tapt før vi bekjempet ondskapen. Mange mennesker fikk se hva vi var i stand til dersom vi lar oss forføre av hatske ordkunstnere. Det tok noen generasjoner før blikket ble løftet fra å skylde på tyskere til å skylde på menneskenets evne til å gjøre skade. Dette er hovedgrunnen til at vi må ta lærdom - ondskapen er ikke tysk, den er internasjonal. Det er heldigvis evnen til det gode også.
Illustrasjonsbilde.
I den anledning er Samlerhuset stolte av å tilby et sett som ærer de mange som kjempet med livet som innsats for at vi skulle bli fri. Settet inkluderer en medalje preget på dagen 75 år etter at Norge og resten av Europa ble fritt.
Dette var en hard kamp og en dyrekjøpt seier. Det var også den eneste muligheten og en av de viktigste handlingene i verdenshistorien.
Vi ønsker alle våre lesere en god frigjøringsdag!
