Samlerhuset er stolt over å ha samarbeidet med professor Danbolt med dette prosjektet, som begynte med at han valgte ut en rekke norske kunstverk, og vi inviterte våre kunder til å korte ned antallet til tolv. De tolv maleriene viser norsk malerkunst fra 1840-tallet til 1910-tallet, kanskje vår mest aktive periode.
Dette prosjektet hadde neppe blitt noe av dersom vi ikke hadde hatt den faglige tyngden som Danbolt kom med. Hans utvalg, råd og avgjørelser gjorde at vi trygt kunne stå bak kunstbarrene som representerte ti av de viktigste kunstverkene i norsk historie
Tanken med settet var å ære en svært produktiv og viktig periode i norsk kunsthistorie, der vi hadde en kunstnerisk eksplosjon som varierte fra majestetiske fjell til intime rommalerier, fra en enkel bondebegravelse til et angstskrik som roper over en hel verden. Å velge ut hvilke malerier som skulle og ikke skulle være med var ingen lett oppgave, men vi kom i land til slutt.
Disse tolv maleriene kom med:
Birk i storm - J.C. Dahl
Den første norske maleren man regner som holdt høy europeisk standard er J.C. Dahl. Dahl likte godt naturen, og spesielt trær. Hans kanskje mest berømte maleri, «Birk i storm», ble malt i 1849, men etter over 30 års erfaring med å male trær i sitt rette element. Det som var spesielt med nettopp «Birk i storm» er hvor kompromissløst naturtro den er. Mange malere brukte fortsatt studio eller fantasi når de malte naturen, men J.C. Dahl ser ut til å ha hentet inspirasjon fra å ha vært ute i naturen selv. Maleriet er en flott skildring av et tre som står standhaftig i en storm, med røttene godt nede i den norske jorden. Nærmest trassig står det imot vindens ødeleggende kraft, med solen lokkende i bakgrunnen med løfte om lysere tider.
«Birk i storm» er så ofte brukt for å illustrere det norske folk og Norge at vi bare nevner to ganger: Under unionsoppløsningen ble treet et symbol på norsk vilje til brudd, og under andre verdenskrig ble treet bevis på norsk motstandsvilje i "ulvetider".
Haugianerne - Adolph Tidemand og Brudeferd i Hardanger - Adolph Tidemand og Hans Gude
Også de to neste malerien var fra 1848-49. Det var da den etter hvert så etablerte Adolph Tidemand og den unge og lovende Hans Gude samarbeidet på et maleri som skulle bli regnet som en av Norges nasjonalskatter, «Brudeferd i Hardanger». Begge holdt til i Dusseldorf, i hovedsak fordi de ikke eksisterte et kunstnermiljø eller engang en kunstskole i Norge. Maleriet er malt på husken, der Hans Gude malte det storslåtte landskapsbildet av en typisk norsk fjord, mens de majestetiske figurene er Tidemands. Naturen er ikke like vill som i «Birk i storm», men den er likevel så markant og så erkenorsk at den er blitt regnet som Norges nasjonalmaleri. Våre kunder kom til samme konklusjon i en spørreundersøkelse.
Det andre maleriet, «Haugianerne», viser Tidemand når han ikke har Gudes majestetiske landskapsmalerier. Vi ser en enkelt opplyst stue der en mann forkynner Guds ord til de som hører på. Det er trangt i den lille stua, og vi antar at både tjenestejenter, budeier, gjetere og gamle foreldre har presset seg inn for å høre på lekpredikantens ord, selv om det var strengt forbudt å spre Guds ord for ikke-prester. Det er en alvorstynget gruppe, budskapet har gått inn i dem. Haugianerne var også et symbol på norsk uavhengighet og særegenhet, og har blitt inkludert om en av de viktigste norske samlingsbevegelsene før grunnloven ble skrevet i 1814. Slik handler dette maleriet nesten like mye om norskhet som vekkelse.
Stetind i tåke - Peder Balke
N
orges mest berømte maler etter Munch kan godt ha vært Peder Balke. Han ble opplært av I.C. Dahl, og ser ut til å ha tatt med seg den kraftige og ubarmhjertige naturen fra lærermesteren. Balke malte særlig fra Nord-Norge, og flere av disse maleriene er blitt oppdaget utenlands. Et av dem er altså «Stetind i tåke», der Narviks majestetiske fjell dominerer som et hvitt spyd som stikker opp av den fiolette og dystre bakgrunnen. Spillet mellom det sterke lyset og den mørke bakgrunnen, for ikke å glemme den brune forgrunnen med de kraftige bølgene og seilbåten som kjemper seg videre i urolig vær, gjorde stort inntrykk. Da maleriet ble malt, var også Stetind ikke besteget, og lå som en utfordring som ingen hadde lyktes i å overvinne.
Balke ble faktisk så anerkjent at han har en fast plass på verdens kanskje mest anerkjente museum, Louvre. Han er, sammen med Munch, den eneste nordmannen som har vært utstilt ved National Gallery. Mye av magien ligger nettopp i fargevalget, som var forut for sin tid. Akkurat som de samtidige impresjonistene, ga han inntrykk av lys og fargespill mer enn sterke linjer. Samtidig er Balkes maleri også så tydlig, så kraftig, så intenst og så ubarmhjertig at blomsterengene til Monet og ballettdanserne til Degas blir svært uskyldige i sammenheng.
Eidsvold 1814 - Oscar Wergeland
«Eidsvold 1814» henger ved Stortinget av en god grunn. Den viser et av de viktigste øyeblikkene i Norges historie, da grunnloven er klar til å underskrives. Dette er et interessant maleri som prøver å fange et historisk øyeblikk. Dettte passer fin tinn i den såkalte nyklassiske stilen, og Wergeland fanger øyeblikket med stoisk ro og verdighet. Historiske malerier hadde eksistert i en stund, men i Norge var det ikke like utbredt. Grunnen til det var ganske enkel: Vi hadde svært få historiske hendelser å minnes. Norge var stolt av sin vikingtid, men det var da litt "gammelt". Middelalderen var i lang tid forbundet med nedgang og fall, og dansketiden hadde vi ikke så mye til overs for, med unntak av en og annen gang vi sendte svenskene tilbake til Sverige.
Dette maleriet, derimot, rett og slett måtte males. Dette var essensen av det fellesnorske prosjektet, kampen for å danne et folk, en nasjon og så en stat som var vår egen. Selv om bildet kan virke silisert, er det sterkt representativt for både malerstilen på tiden og for norsk stolthet.
En bondebegravelse - Erik Werenskiold
«En bondebegravelse» er et bilde der lyse og sterke farger i naturen rundt en liten bygd skaper kontrast med hovedmotivet, syv sørgende og en prest som står utover en enkel grav. På den ene siden er det blitt berømmet for den kjærlighesfullet framstillingen av det norske folket og den norske naturen, på den annen side er døden del av naturen. Der begravelser tidligere var mørke, dystre og fulle av sørgende,er dette en liten gruppe mennesker.
Werenskiold tilhørte det eksplosive 1880-tallet, der man fikk en god blanding av en rekke stilarter. Man kan se både tegn på impresjonismens uskarpe stil malt utendørs og ikke i atelier og realismens ærlige skildring av livet på godt og vondt. Werenskiold var en viktig del av de to stilartene, og hans flotte malerier skildrer alle samfunnslag.
Blått interiør - Harriet Backer
På 1870-tallet skjedde en revolusjon ulik all annen innen kunsten. De nye kunstnerne ville ikke male i atelier, men ute i naturen. De ville også forstå lys og farger på sine egne prinsipper. De var opptatt av å fange øyeblikk og inntrykk, og ble dermed kjent som "inntrykksmalere", eller impresjonister.
Harriet Backer var, som mange andre spennende malere på 1880-tallet, i et vidt spenn mellom mange malerstiler, men med "Blått interiør" skapte hun sannynligvis Norges beste impresjonistiske maleri. Det er fullt av lysspill, fargelek og inntrykk. Blått er dominerende, i seg selv uvanlig, men bildet skildrer mørke og lys, farger som glir inn i hverandre og perspektiv på en flott måte.
Sommernatt - Kitty Kielland
Kitty Kielland hadde en egen evne til å få fram det trollske og majestetiske med malerier. Hun malte for det meste landskapsmalerier, men det er som om hun har noe av det helt spesielle som man ellers bare ser i Theodor Kittelsens malerier.
Dersom du ser på "Sommernatt", kan den virke langt mer troskyldig enn myrmaleriene fra Jæren. Men dette tjernet i Bærum er mye mer enn bare et tjern. Midt i bildet ser vi en person som ror bort, men personen er liten, nesten uvesentlig. Den mørke skogen og de hypnotiserende skyene kan nesten framstå som like hypnotiske og skumle som Vincent van Goghs samtidige malerier. De mange vannliljene forteller også mye: Mange uvørne svømmere er blitt fanget i røttene deres.
Albertine i politilægens Venteværelse - Christian Krohg
I dette bildet ser vi tolv kvinner som venter på å komme inn til politilegen. De skal undersøkes for kjønnssykdommer før de sannsynligvis blir fengslet. De er prostituerte, og dømmes strengt av politikonstabelen. Prostituerte tillhører nedre del av samfunnet, og de har lite å forvente seg av sympati. De er bekymret, flere skjemmes og de skjuler ansiktet, med ett unntak.
Hovedpersonen både i bildet og i boken med samme navn, Albertine, ser rett på iakttageren. Hun nærmest provoserer fram en reaksjon fra iakttageren. Skal vi dømme henne uten å vite historien hennes? Eller de andres? Det sier seg selv at mange innen øvre middelklasse ikke var klare for et slikt bilde. Det skapte sjokk og vantro, akkurat som han ønsket. Det forandret også kunsten i Norge.
Skrik - Edvard Munch
Tidligere malere hadde lyktes i å ta en stilart populær i Europa og skape en norsk versjon. Edvard Munch, derimot, skapte en stil som andre kopierte. Selv om den egentlig ikke hadde et navn, kalles den ofte ekspresjonisme.
"Skrik" er essensen i den nye stilen. De kraftige fargevalgene og de runde, hypnotiske pennestrøkene gjør at man fort forstår hva som foregår. Ansikter er redusert til et minimum, der øyne og munn sier mye mer enn en mer nøyaktig gjengivelse kunne gi. I Munchs malerier forstår man løsrivelsen, føler med sjalusien, opplever angsten ha får selv et slags skrik inn i seg. Man kan gå vekk fra et maleri av andre kunstnere og tenke at "dette var et fint maleri", men Munch rører de fleste på en helt spesiell måte. En gang sett - og aldri siden glemt.
Langt langt borte saa han noget lyse og glitre - Theodor Kittelsen
Mest kjent som "Soria Moria Slott", er dette maleriet parodiert, hyllet, elsket og tolket mange ganger, som de fleste andre maleriene. Kittelsen var en mester i å male det overnaturlige, den trollske og ubehagelige naturen i skog, tjern og fjell. Man så trollet i en trerot, Nøkken i en tust som stikker opp av et tjern og hans grusomme, men presise skisser av "Pesta", personifiseringen av Svartedauden. Han var en glimrende maler i seg selv, men hans eventyrskildringer er av en annen klasse enn det meste annet malt eller tegnet av kunstnere, norske som utenlandske.
I maleriet som vi i forkortningshensyn kaller "Soria Mora Slott", ser vi en liten gutt med en skreppe og en vandrestokk se det gylne slottet Soria Moria. Mellom ham og slottet er en tåke som viker ugjennomtrengelig og et skylag som stenger ute alt annet enn litt lys fra slottet. Slottet selv er uklart og ubestemmelig, mens han selv er klart definert. Det er gullfarget, han er sort. Kontrastene er overalt. Slottets uklare framtoning er nettopp slik vi er vant til. Kittelsen maler med tvetydighet, det skal ikke mye til av fantasi for å redusere slottet til en soloppgang.
Vinternatt i Rondane- Harald Sohlberg
Dette er et maleri som tok fjorten år å bli ferdig. Allerede i 1901 var en variant ferdig, men først i 1914 fikk man det endelige produktet. Det er malt såkalt symbolistisk. Det betyr at maleriet er inspirert fra romantikken. For dem var kunst en samhandling mellom det du ser og det du opplever. Du skulle ikke bare se et maleri, du skulle oppleve og føle det.
Maleriet er sterkt dominert av blåtoner. Snøen er blåhvit, himmelen går fra marineblå til mørkeblå og det er nesten ikke stjerner. De forskjellige fjellener runde med flotte former, og trærene strekker seg oppover langs kanten nesten som klatreroser på et herskapshus. Sohlbergs maleri skal ikke forstås, det skal ikke tolkes og det skal ikke utdypes. Det skal rett og slett nytes for det som det er: Naturen i sin uforfalskede form, uberørt av mennesker og upåvirket av dets eksistens. Det er ikke rart at dette maleriet i sin tid ble kåret til Norges nasjonalmaleri.
Harald Solberg viste noe av det samme i «Vinternatt i fjellene». Motivet er Rondane, men det er som om man kan ane trollene som er gjort til stein i de snøkledte åsene vi ser med de mørke trærne som ramme. I midten ser vi en stjerne som gir bildet nær et religiøst motiv. Bildet ble kåret i sin tid til «Norges nasjonalmaleri». Selv om «Brudeferd i Hardanger» framstår kanskje enda mer nasjonalromantisk, er dette ingen dårlig nummer to.
