Påskemyntene fra Bibelen

Det er flere mynter som er nevnt i Bibelen, og flere av dem dukker opp i Jesu liknelser og hendelser. Her kan du lese om dem.

Sjekel fra Tyr - Tempelmyntene og de tretti sølvpengene

I Matteus 26:14-15 leser vi at Judas forrådte Jesus for 30 sølvpenger. Ordet "penger" er ganske viktig. På engelsk heter det "pieces of silver", altså sølvstykker. På latin er det likeledes triginta argenteos, igjen tretti sølvstykker. Dette er interessant, fordi det vanligvis er snakk om denarer (se under) når det er snakk om penger. Og det finnes en forskjell mellom "penger" og "mynter". Penger er formet som mynter, de kan minne om mynter, de kan til og med ha vært mynter, men de er ikke mynter. Et godt eksempel på det er disse kastepengene til Karl Johan. De hadde nok sølv til at de kunne ha vært betalingsmiddel, men de var beregnet på svenske mynter, ikke norske. Dermed ble de ikke betalingsmiddel i Norge fordi sølvinnholdet ikke passet. 

I denne sammenhengen var sjekel fra Tyr svært viktig for jødene. Det het i Andre mosebok 30:11-14 at Gud sa til Moses at alle som telles skal gi en halv sjekel som "løsepenger". En sjekel var 20 gera, som igjen tilsvarte 14 gram.  Denne tempelskadden ble tatt alvorlig. Problemet for jødene var at romerske sølvmynter var notorisk upålitelige. De var ofte utvannet, og dermed ikke et spesielt godt utgangspunkt for å måle 14 gram sølv. De eneste myntene som var konsekvente, var sjekler fra byen Tyr. Tyr var en rik by uansett ,men den eksploderte etter at det ble oppdaget at sjøsneglene deres kunne brukes for å farge klær purpur. Dette var en ekstremt etterspurt vare, og Tyr var sikret penger i lang tid. 

Romerne fjernet imidlertid tidlig i Augustus' keisergjerning alle ikke-romerske mynter i riket med svært få unntak. Sjekelen fra Tyr var ikke av disse unntakene. Dette ble en krise for jødene ettersom både ordet sjekel og sølvinnholdet var perfekt for sjekelen, mens denaren var notorisk upålitelig og vanskelig å få riktig. Prestene ba derfor romerne om å få lov til å prege sjekel i Jerusalem til bruk ene og alene for at jødene kunne veksle inn myntene sine i disse sjeklene og betale tempelskatten slik. Disse pengevekslerne satt utenfor tempelet, men ble jaget vekk av Jesus. 

Dette betyr med andre ord at pengene som kom til tempelet og til prestene var mynter som ikke lenger var gangbar mynt, men altså "penger". Og det var altså slike sjekler fra Tyr.

Tiberius denar - Barmhjertige samaritaner og det keiserens er

Med unntak av de første årene, levde Jesus under regimet til Tiberius (keiser 14 - 37 e.Kr.). Tiberius utga bare én type denar (med et hederlig unntak av en overgangsmynt fra år 15), og han preget dem i mange eksemplarer. Sjansene er derfor svært store for at da Jesus refererte til denarer, var det nettopp en Tiberius-denar med Pax på reversen han refererte til. 

En av gangene Jesus nevner denar, er i fortellingen om den barmhjertige samaritanen. Samaritanere og jøder var nære hverandre religiøst, men var uenig om, og dette er sant, hvor Gud bodde. Jødene mente at Gud valgte fjellet Sion, mens samaritanerne mente det var Gerizim. I tillegg var samaritanere de som ble igjen da jødene ble bortført til Babylon. Dette var nok for at de to foraktet hverandre. Likevel fortalte Jesus at en jøde ble banket opp av ranere og etterlatt til å dø. En jødisk mann og en rabbi gikk forbi uten å gjøre noe, men en samaritan stoppet, hjalp ham og tok ham til et vertshus, der han ga fra seg to denarer med beskjed om at vertshuseieren skal ta kontakt med ham dersom det koster mer å få den skadelidende tilbake til god form. Dette er en fortelling, så selve myntene var ikke aktivt med, men det ville nok ha vært nettopp denne typen mynter det var snakk om.

Viktigere er kanskje historien om å gi keiseren det keiserens er. Kort fortalt ville noen av prestenes menn sette fast Jesus ved å få ham til å velge mellom å støtte jødiske opprørere ved å nekte å betale skatt og risikere fengsel og å betale boten og miste respekten fra opprørerne. Jesus ba om å få se på mynten, og spurte hvem som var avbildet. De svarte "keiseren" (altså Tiberius). Da svarte han at de skulle gi til keiseren det som tilhørte keiseren (penger) og Gud det som tilhørte Gud (kjærlighet). 

Enkens skjerv

Historien om enkens skjerv er enkel. En fattig enke la i to smømynter (enten greske lepton eller jødiske prutah). Jesus la merke til dette, og kalte til seg disiplene og sa at hennes bidrag var mer verd enn noen andre, fordi de ga av sin overflod, mens hun ga alt hun hadde å leve av. Dette igjen handler om at Jesus mener at handlingen er viktigere enn pengesummen. For å understreke dette, svarer han bare to vers senere; "Ja, ser du disse storslåtte bygningene? Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned.". Så tempelskatten var meningsløs fordi tempelet ville rives. Tempelet ble ødelagt av Titus, sønnen til keiser Vespasian, i år 70. Titus ble selv keiser i år 79.

Pontius Pilatus-mynten

Det finnes faktisk en mynt som kan knyttes til Pontius Pilatus. Denne mynten er en såkalt prutah, en av de laveste valørene, og muligens den samme typen som den enken kan ha betalt. Selv om denne mynten ikke er direkte knyttet til Bibelen, er den indirekte det. Det er få samtidige kilder til Pontius Pilatus da han var guvernør av Judea fra 26-36 e.Kr., men denne mynten er en. Dette betyr at de var i sirkulasjon da Jesus gikk rundt i Judea og i Jerusalem. Ettersom Jesus og hans menn levde et relativt fattige liv, er sånne småmynter slike som kan ha gått mellom hendene deres.