De gode keiserne viste oss at det var viktigere å ha gode folk enn arvinger. Commodus understreket dette poenget, for han var langt fra god, men han var en arving. Den etterfølgende keiseren, Pertinax, kunne lett ha hatt en lang karriere som dyktig keiser, men dessverre fikk han problemer med livvaktene sine med en gang. Deretter fulgte en kamp om tronen der den mest brutale, Septimius Severus, sto igjen. Han startet et dynasti av direkte utrivelige keisere som endte med relativt dyktige Severus Alexander. Han ble drept, og det startet veien mot borgerkrig.
Innhold
Den første, relativt stabile, tiden (27 f.Kr. til 180 e.Kr.)
De tolv keiserne (27 f.Kr.-96 e.Kr.)
Blodtørstige keisere (180 - 235 e.Kr.)
Commodus og femkeiseråret (180-196)
Krise og borgerkrig (235 - 284 e.Kr)
Krisen i det tredje århundret (244-284)
Kristendom og fall (313-476 e.Kr.)
Konstantin og hans etterfølgere (313 - 396)
Vestromerriket og fall (396-476)
Commodus og femkeiseråret (180-197)
| Commodus (180-192) | Pertinax (193) | Didius Julianus (193) |
| Pescennius Niger (193-94) | Clodius Albinus (193-197) |
Commodus var sønnen til Marcus Aurelius, men var ingen Marcus Aurelius. Under hans styre ble alt som var bra, dårlig igjen. Hans død medførte at det var hele fem keisere. Da støvet la seg, var det bare én igjen, Septimius Severus. Han lanserer et nytt dynasti, og derfor sparer vi ham til neste tema.
Commodus (180-192)
Død: Attentat
Commodus har fått et dårlig rykte, men det er ikke fortjent. I virkeligheten var han mye verre. Han var i det minste fredelig, men hans styre var fullt av intriger, og Commodus styrte med jernhånd og personlighetskult. Dette ble spesielt ille i de siste to årene, der han alldit framsto som halvguden Hercules med løveskinn og klubbe. Da Roma - igjen - ble skadet av brann, bestemte like godt Commodus seg for at han var den nye Romulus, Romerrikets grunnlegger, og omdøpte Roma til Commodiana. Han omdøpte seg selv med tolv navn og ga alle navn til månedene. Januar ble Lucius, februar Aelius, mars Aurelius, april Commodus og så videre.Han styrte ikke stort, og overlot det til sine favoritter, som tradisjonen tro misbrukte makten. Senatorene fikk nok, og arrangerte å ta livet av Commodus. Commodus ble til slutt drept av sin egen slave.
Pertinax (193)
Død: Drept av egne livvakter
Pertinax var en ærbar keiser, og han prøvde å finne ut av hvordan best å reformere alt kaoset til Commodus. Problemet hans var dessverre for ham at han prøvde å forandre på den mektige og livsfarlige livgarden. Dette førte til at Pertinax ble drept av sine egne livvakter.
Didius Julianus (193)
Død: Drept av ukjent soldat (kanskje livvakt)
Didius Julianus gjorde noe usedvanlig uklokt. Da Pertinax ble drept, valgte livvaktene å auksjonere bort keisertittelen, ellers hadde de blitt arbeidsledige. Didius Julianus vant auksjonen og ble keiser. Dette aksepterte ikke tre generaler som var lojale mot Pertinax; Pescennius Niger, Clodius Albinus og Septimius Severus. De erklærte seg selv som keisere, og måtte kjempe mot hverandre. Da Septimius Severus' styrker masjerte mot Roma, forlot livvaktene ham, og Julianus ble drept av en uidentifisert soldat.
Pescennius Niger (193-194)
Død: Henrettet av neste keiser
Pescennius Niger var en av de tre generalene som erklærte seg som keiser. Han var general i Syria, og rakk ikke til Roma først, og mislyktes å få til stort annet enn noen områder i øst, der han hørte til. Niger tapte to slag, og måtte trekke seg tilbake til Antiokia, og da Egypt byttet lojalitet til Septimius Severus, var Niger i realiteten sjanseløs. Han ble fanget og halshugget av Severus, som straffet ham og hans familie hardt.
Clodius Albinus (193-197)
Død: Selvmord eller falt i slag
Mens Pescennius Niger (="den sorte") holdt til i Syria og ble bekjempet av Septimius Severus, holdt Clodius Albinus (="den hvite") til i Gallia og Britannia og ble lurt av Septimius Severus. For Clodius Albinus erklærte Septimius Severus som keiser og seg selv som Cæsar, altså neste i rekken. For Clodius betydde det at han styrte den vestre delen av riket mer eller mindre selvstendig, men fortsatt fomelt under Septimius Severus. Problemet lå i at Severus, etter å ha drept Niger, bestemte seg for å bekjempe Clodius. Det tok til år 196, da Bysants endelig falt, før han gikk etter Clodius Albinus. Albinus unngikk knepent et attentatforsøk, og så ble han gjort til "Fiende av staten". Albinus ble til slutt i år 197 bekjempet av Septimius Severus, som red over Albinus' nakne kropp og så fikk resten av familien henrettet.
Severus-dynastiet (193-235) - og Macrinus
| Septimius Severus (193-211) | Geta (211) | Caracalla (211-217) |
| Macrinus (217-218) | Elagabalus (218-222) | Severus Alexander (222-235) |
Severus-dynastiet er De gode keisernes rake motsetning. Septimius Severus var paterfamilias, familieoverhodet, i denne familien, og hans brutale måte var direkte forskrekkende. Hans to sønner var ikke stort bedre, og Elagabalus er muligens den galeste av alle keisere noensinne. Severus Alexander var familens "hvite får", en drøm sammenliknet med resten av slekten.
Septimius Severus (193-211)
Død: Sykdom
Septimius Severus er allerede beskrevet i lite trivelige ordelag med sitt forræderi av Clodius og sin brutale håndtering av famile og bekjente av både Pescennius Niger og Clodius Albinus. Denne brutale fremferden var typisk ham, og han brukte mye av tiden som keiser på slagmarkene. Det beste som kan sies om Septimius Severus er sannsynlig kona hans, Julia Domna, som kjempet for å få filosofi, kunnskap og kunst til å bli populært. Septimius Severus døde i Ebaracum (York) i 211, muligens av sykdom.
Geta (211)
Død: Drept av sin egen bror
Rent formelt var Geta medkeiser sammen med Septimius Severus fra år 209, men reelt var han først keiser da Septimius Severus døde. Han og storebroren, Caracalla, ble medkeisere samtidig, og etter seks måneder ble Geta drept av Caracalla. Geta var sannsynligvis en bortskjemt og ubrukelig keiser, men ble drept så tidlig at det ikke ble bekreftet.
Caracalla (211-217)
Død: Drept av egne livvakter
Det er ikke pent å skryte, men Caracalla er sannsynligvis den verste, mest bloddryppende, mest grusomme og mest motbydelige av alle keiserne. Han drepte sin lillebror og sin kone kort tid etter at han ble keiser, deretter drepte han alle av brorens allierte og alle han trodde var hans allierte. Da disse var døde, var han så "tynget av sitt brodermord" at han ga alle som bodde i Romerriket og var frie menn borgerrettigheter. Det høres flott ut, men borgerrettighetene var ganske utvannet. Nå var det viktig å være "honestiores", det vil si rik og mektig, og ikke "humiliores", altså fattig og uten kontakter.
Caracalla betyr egentlig omtrent "hettegenser", og i samtiden ble han som Caligula nevnt ved sitt egentlige navn, Antoninus. Men Hettegenser'n var ikke ferdig med å være grusom. Han forklarte at han drepte Geta "i selvforsvar", noe ingen trodde på. I Alexandria skal de ha satt opp en satire der de latterliggjorde dette "selvforsvaret" og annet Caracalla hadde gjort. Dette førte til at Caracalla i følge fortellingen drepte 40 000 mennesker i Alexandria som hevn. Roma unngikk ham stort sett ettersom han måtte bruke mesteparten av tiden på å kjempe mot opprørere mot hans styre. Han mobbet også Macrinus, lederen for livvaktene, og med tanke på hvordan det gikk med andre han mobbet, som kona, svigerfaren og broren til Caracalla, skjønte Macrinushvordan dette gikk. Caracalla ble drept på Macrinus' order mens han var på do.
Macrinus (217-218)
Død: Drept av egne soldater
Caracalla ga ut en dobbeltdenar som i ettertiden, det vil si de siste omtrent 200 årene, er blitt kalt en antoninianus. Den var enda mer utvannet enn denarene som Septimius Severus hadde vannet ut. Dette, og Caracallas mange ekstremt dyre påfunn gjorde at det ikke var penger igjen i statskassa. Macrinus måtte prøve å få inn penger igjen, men det førte til at tanta til Caracalla, Julia Maesa, greide å få soldatene til å snu seg mot ham.
Diadumenian
Død: Drept av egne soldater
Sønnen til Macrinus var medkeiser, men i praksis gjorde han ikke noe som egentlig kvalifiserer til å kalle ham en egen keiser.
Elagabalus (218-222)
Død: Drept av egne livvakter
Det er ikke pent å skryte, men Elagabalus er utvilsomt den galeste, mest ustabile og mest kaotiske av alle keisere. Selv om bare halvparten av historiene om ham er sanne, er mannen noe for seg selv. Skjønt, mannen.... han ble keiser da han var 14 år gammel. Så historiene:
Han skal ha invitert venner på fest og sluppet ett tonn roser på dem, som førte til at flere døde til hans fornøyelse. Han slapp også inn ville dyr for å skremme dem (de hadde ikke tenner, men det visste ikke gjestene). Han inviterte også fattige til middag og serverte dem bilder av mat. Han var også transseksuell, og prøvde å skifte kjønn. I tillegg ville han være prostituert, så først dro han på havna, før han gjorde palasset til sitt private horestrøk. I tillegg giftet han seg to ganger med samme vestalinne (en prestinne som måtte være jomfru), noe som var strengt ulovlig og ville i vanlige tilfeller ført til at hun skulle begraves levende, men i dette tilfellet visste alle at hennes møydom ikke var i fare. Han giftet seg også med en mann og insisterte på å kalles kona hans. Til slutt fikk, ikke overraskende, livvaktene nok og drepte ham, sannsynligvis etter ordre fra tidligere nevnte Julia Maesa. Dette ble i så fall den andre keiseren hun fikk drept.
Severus Alexander (222-235)
Død: Drept av egne soldater
Den siste keiseren i Severus-dynastiet var den eneste som ikke var en bortskjemt, kaotisk, gal eller morderisk person. Severus Alexander var bare 13 år gammel, og det gjorde ham til den nest yngste keiseren i hele Romerrikets histore etter Gordianus III. Severus Alexander ble i de første to til fire årene styrt av Julia Maesa, den svært strenge og kontrollerende mormoren som hadde både Macrinus' og Elgabalus' liv på samvittigheten. Deretter greide han svært bra å takle en ny trussel i øst - Det nypersiske riket, eller Sasaniderriket. Problemet var at han ikke hadde nok menn til effektivt å bekjempe germanerne, så han bestakk dem og prøvde seg på diplomati. Romerske soldater ville heller gå til krig og plyndre, og da han besøkte en soldatleir, ble han og hans mor brutalt drept. Severus-dynastiet startet med brutale drap på familiemedlemmer, og det sluttet på samme måte. Sic Transit Gloria Mundi.
