Han ønsker ikke å henge ut noen, men er opptatt av at historiene blir fortalt og dokumentert. Med bøker fra Jon Michelet og krigsminnemedaljen i samlingen «Kampen for frihet 1940 - 1945» er han forvisset om at historiene levere videre.
– Å møte seg selv på denne måten overgår alt, sier han da han får se medaljen som hedrer krigsseilerne med hans eget portrett på. Den 95 år gamle krigsveteranen Ingvald Wahl møter oss hjemme i stua på Sjømannshjemmet i Stavern. På veggene henger bilder av skip, diplomer og møtet med dronning Elizabeth II av Storbritannia. Og nå sitter han og studerer detaljene i den flunkende nye krigsminnemedaljen som hedrer han selv og de vel 30.000 andre krigsseilernes innsats under 2. verdenskrig. Det skulle imidlertid ta lang tid etter freden i 1945 før de norske krigsseilerne fikk den anerkjennelsen de fortjente. Ikke før i 2013 ba daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen om unnskyldning på vegne av den norske stat for behandlingen krigsseilerne fikk etter krigen.
- De kunne ikke ha behandlet oss verre om vi hadde tjenestegjort på tyske fartøy under krigen, sier Wahl. - Det er for meg en gåte hvordan vi kunne bli behandlet så simpelt…
«De kunne ikke ha behandlet oss verre om vi hadde tjenestegjort i tyske fartøy under krigen.»
FRA KRIGSSEILAS TIL HVALFANGST
Ingvald Wahl reiste til sjøs allerede som 14-åring og var ute fra krigens start til den var slutt. Han har alltid hatt havet som arbeidsplass, og sier selv han ikke kunne ha hatt en kontorjobb. Etter krigen seilte han blant annet som ishavsskipper gjennom 17 år og da med fangst av hvithval i de is-fylte farvannene ved Svalbards-kysten. Fremfor alt har han kjempet en nitidig kamp for krigsseilernes rettigheter. Som tidsvitne var han selv til stede og så og opplevde det som skjedde, og han føler segforpliktet til å være et talerør for alle de norske sjøfolkene under 2. verdenskrig. Men bitter er ikke et ord som beskriver Wahl. Han har blitt beskrevet som en fargerik person, og måten han forteller sine små og store opplevelser fra krigen og tiden etter, bekrefter dette. - Jeg har voktet meg vel for ikke å bli bitter, og er opptatt av at man kan fortelle historier på en munter måte til tross for at budskapet er dystert, forteller han og gjengir samtaler og hendelser de fleste av oss andre bare har sett på film eller lest om i bøker. Boken «Den siste krigsseileren» er ført i pennen av forfatter Jon Michelet og handler nettopp om historien til eventyreren, sjømannen og krigsseileren Ingvald Wahl. Her blir vi kjent med mange av Wahls personlige opplevelser fra tiden som krigsseiler. Og skal vi tro Wahl selv har han mer å ta av! - Jeg har masse historier fra for eksempel tiden i militærfengsel, forteller han. Han har aldri vært i klammeri med loven i fredstid, men hadde sin runde i krigsarresten. Dette er en side av krigshistorien som har vært forholdsvis ukjent, men som Wahl selv har mange skriftlige beretninger fra. Opplagstallene fra Michelets bøker viser at det er stor interesse for nettopp slike beretninger. I følge media rundet opplaget for de to første bøkene en kvart million før jul i 2013 og Michelet har solgt flere bøker enn de aller fleste norske forfattere.
GAVEN TIL MICHELET
– Der er kameraten min, Jon Michelet, forteller Wahl i dét en nabo banker på vinduet med dagens VG der forfatteren pryder forsiden. Et par dager senere, lørdag 27. september 2014, møtes de i minnehallen i Stavern i forbindelse med en minnemarkering for krigsseilernes innsats i to verdenskriger. Tilstede er forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. Krypten i minnehallen fylles av festkledde mennesker, og Ingvald Wahl tar hedersplass sammen med åtte andre gjenlevende krigsseilere. Ved siden av ham sitter Michelet. Wahl er kledd i dress dekorert med utmerkelser fra sin hederlige krigsinnsats hengende på jakkeslaget. I lommen har han i tillegg en helt spesiell medalje. Med stolthet overrekker han medaljen til sin venn Jon Michelet.
NORGES VIKTIGSTE BIDRAG TIL DE ALLIERTES SEIER
Etter 2. verdenskrig uttalte Winston Churhill at England aldri ville ha vunnet The battle of Britain uten forsyninger fra den norske handelsflåten. Den amerikanske presidenten Roosevelt mente at den norske handelsflåten var verdt mer for de allierte enn én million soldater. Men hjemme i Norge ventet ingen heltemottakelse for Ingvald Wahl og de vel 30.000 andre krigsseileren. Stillheten som møtte krigsseilerne, og sviket fra norske myndigheter, er noe Wahl stadig undres over.
VI MÅ ALDRI TILLATE OSS Å GLEMME
- Jeg er glad for at min forgjenger Anne-Grete Strøm-Erichsen under markeringen i Risør i fjor sommer så tydelig ga uttrykk for den uforbeholdne unnskyldningen fra staten. Den unnskyldningen ga hun på vegne av oss alle, uttalte nåværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i minnehallen i Stavern. - Solide minnesmerker som dette, er bygget i stein og mørtel, og skal aldri brytes ned eller forvitre. Det skal heller ikke minnene om våre sjøfolks tapperhet eller hva krig koster for ofre gjøre. Forsvarsministeren benytter anledningen til å gi uttrykk for en ekstra honnør til Jon Michelet, forfatteren som på en helt unik måte har bidratt til å gi innsikt i hvordan livet fortonet seg på sjøen - hva krigsseilerne opplevde.
- Vi må aldri tillate oss å glemme. Historiene må gjenfortelles og holdes levende, uttaler ministeren, som avslutter med å rette en heder og en takk til alle tilstede i minnehallen denne septemberdagen, og til alle sjøfolk og det de utrettet i to verdenskriger. Michelet talte også under minnemarkeringen. En minneseremoni en krigsseiler verdig. Minnemarkeringen markerte også starten på første verdenskrig, og etter seremonien kunne veteranene og de andre gjestene gå ombord på det som er Europas eneste bevarte lastedampskip og eneste bevarte skip som har gått i konvoifart under både første og andre verdenskrig, nemlig D/S Hestmanden. Her var også pressefolk og andre som gjerne ville hilse på veteranene før de trakk inn på det ærverdige Hotel Wassilioff for lunsj.
- Man setter pris på å bli husket på, oppsummerer krigsseiler Wahl til oss i det vi forlater minnehallen i Stavern.
«Å møte seg selv på denne måten overgår alt.» - INGVALD WAHL
DEN TUNGE HJEMKOMSTEN
Krigsseilerne har ikke alltid blitt husket på. De fleste kom hjem til ingenting, og den norske stat løftet ikke en finger for bistand.
– De fleste hadde heldigvis pårørende som kunne ta seg av dem, men mange tusen hadde det ikke, forteller Ingvald Wahl.
– De hadde ingen igjen… Selv hadde han en mor som hadde flyttet sørover til Østfold, og i løpet av krigen hadde han dessuten mønstret på i Marinen og Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten. Dette, i følge ham selv, for å kunne skyte tilbake. Dermed ventet jobb på Akershus Festning for den unge krigsseileren etter freden. Her fikk han se behandlingen mange andre krigsseilere fikk da de kom hjem til et fritt Norge.
– Mange trodde det bare var å gå på et kontor og hente sparepengene, forteller han, og avslutter ettertenksomt - Slik var det ikke. Han var vitne til flere tragiske hendelser, blant annet tre krigsseilere som måtte feire jul i et telt på Vippetangen der de frøs i hjel i desemberkulda. Han forteller også om Amerikalinjens «Stavangerfjord» som ankom Bergen senhøsten 1945 med blant andre 45 sinnssyke krigsseilere.
– Blant disse min venn Robert. De ble ikke tatt vare på. Å vende hjem var slett ikke bra for alle. Til tross for dystre minner, fremstår Ingvald Wahl som en ungdommelig, munter og eventyrlysten aldrende mann. Han er kvitt marerittene som hjemsøkte ham i årevis, og har endelig oppnådd sin misjon om krigsseilernes anerkjennelse – og å bringe den omfangsrike historien om de utallige skjebnene frem i lyset. Tilbake sitter han hjemme i sin egen stue og nærmest møter seg selv – på en krigsminnemedalje i massiv bronse. En medalje som hedrer og portretterer Wahl selv, krigsseilerne og deres eksepsjonelle innsats de skjebnesvangre årene under 2. verdenskrig.
«Dere er verdt mer enn 1 million menn.» - EMORY S . LAND, ADMIRAL I DEN AMERIKANSKE MARINEN.
