Vil du ha kaffe? Jon Michelet tasser rundt på gulvet «i byssa» i sitt gamle ærverdige hus, som opprinnelig tilhørte hans bestefar, med Norges største blodbøk i hagen. Ulastelig antrukket i sin tweedjakke. På veggene henger Mao, tankskip og antiloper skutt i Afrika, i skjønn forening. På kjøkkenbenken ligger en rykende fersk «Klassekampen ».
FEITERE KJERRE?
I skrivestuen er det snart klart for sjøsetting av en ny roman av «En sjøens helt» fra beddingen. Romanene om krigsseilerne har truffet folkesjelen. Michelet har blitt en av Norges mest folkekjære forfattere og selger bøker i 150.000 eksemplarer. Den gamle raddissen har blitt mangemillionær. Men kjører fortsatt rundt i Skoda. –Michelet, haru´ kke råd te´ å skaffe deg ei feitere kjerre, nå som du selger så mange bøker? sier de. Men jeg må ha Skoda. Jeg har aldri flådd rundt i feite biler og båter. Det ligger ikke for meg.
IKKE ANLEGG FOR MISJONÆR
Jeg hadde utferdstrang og eventyrlyst, men ingen penger. Da jeg vokste opp så måtte du bli sjømann eller misjonær for å få se verden. Jeg hadde ikke anlegg for misjonær, så jeg tok styrmannsskolen. Min onkel som var min store helt var sjømann. Han kom hjem fra California med ananas og amerikansk tyggegummi.
SEILTE SOM STYRMANN
I en sjømannsforening på Karmøy har de kranglet om jeg faktisk seilte som styrmann. Jeg har lett huset rundt etter styrmannssertifikatet og nå har jeg endelig funnet det. Jeg gikk faktisk ut som beste elev da jeg tok 2. styrmannseksamen. EN LEVENDE LEGENDE Foran meg sitter en levende legende. Mannen som har seilt på de syv hav. Jobbet som bryggesjauer. Vært med i ML-røysla. Digget Mao. Vært redaktør i Klassekampen. Skrevet bøtter av suksessromaner som «Jernkorset,» «Hvit Snø», «Orions Belte» og nå sist «En sjøens helt». Romanserien om krigsseilerne. Fem bøker om matrosen Halvor fra Rena. Selve hovedverket. Jon Michelets testamente. Krigsseilernes testamente. Arven etter Per Hansson og Erik Bye. Vår alles stolthet. Vår nasjonale skam.
«Jeg synes det var stort å oppleve at Samlerhuset ville hedre Pellegruppa for det de hadde gjort.»
KRIGSSEILERNE GJORDE AT VI VANT KRIGEN
De som fløy spitfire, gutta på skauen og marinen får ha meg unnskyldt. Det var krigsseilerne som gjorde at vi vant krigen, sier Michelet. Hadde ikke England fått forsyninger av bensin før The battle of Britain så ville de ha tapt. General Montgomery sa det klart at om han ikke hadde fått forsyningene fra handelsflåten så hadde han ikke greid noe av det han gjorde! Norske sjømenn stod i fremste rekke ved alle fronter ute, men var ikke synlige her hjemme. Da frigjøringsdagen kom stilte gutta på skauen raskt opp i sine flotte uniformer. Krigsseilerne kom hjem i mer tilfeldig og spredt orden. Da Jens Chr Hauge og Gerhardsen tok over styringen av Norge, så ble de oversett og glemt. Regjeringen Nygaardsvold i London skulle diskrediteres snarest mulig. SJØSYK I BISCAYA Selv seilte Jon Michelet om bord i Wilhelmsens tankbåter på linjefart til Australia og Østen. Det var tøft, men jeg kom ut i verden. Det var helt avgjørende for meg. Vi var datidens filippinere. Jeg visste at hvis jeg jobbet hardt så ville jeg rykke oppover. Jeg så for meg en karriere til sjøs og hadde tenkt meg inn på skipperskolen, før mor fant ut at jeg skulle bli journalist. Jeg var sjøsyk en gang. Så var det over. Typisk nok skjedde det i Biscaya. Det er der du kommer ut av smul sjø. Jeg fikk mange uutslettelige opplevelser som 18-årig ung gutt om bord som står for meg fotografisk den dag i dag.
JENTENE KOM PADLENDE I KANO
Det jeg skriver om i bind 1 «Skogsmatrosen » har faktisk hendt meg. Da vi fikk motorhavari i elva opp til Bangkok så kom det thailandske jenter padlende ut til skipet i en kano. Vi gav dem noen planker og sigarettpakker. Til min store overraskelse kom jentene om bord og tok seg av oss gutta. Jeg måtte holde tunga rett i munnen da jeg skulle skrive om dette. Risken var å romantisere det for mye. Samtidig som jeg ville gi disse jentene den verdighet som de hadde. De ville skaffe velstand til landsbyen. Sigaretter til pappa, planker til hytta. Og de hadde et annet og mer naturlig forhold til sex enn det pietistiske Norge.Vi ble invitert i land.
KRIGSSEILERNE
De viktigste dommerne over det jeg skriver er krigsseilerne selv. Når de er fornøyd så vet jeg at jeg har truffet noe. Ingvald Wahl, Kåre Årseth, Søren Brandsnes. De kjenner seg igjen. De kan likevel si at; Han skipperen der var litt for snill. Akkurat det ville ikke gnisten ha gjort osv. Som ung gutt møtte jeg krigsseilerne selv. Om bord, på kneipene i Antwerpen og i sjømannskjerka i Brooklyn. Deres innsats var Norges viktigste bidrag til den allierte seieren. De gjorde det ingen andre kunne gjort. All ære til krigsseilerne. Vi hadde en moderne tankskipsflåte. England fikk forsyninger av olje og bensin. Norske sjøfolk var ved alle fronter i alle havner verden over. De var mer respektert i England enn i Norge. I England så de at disse skipene kom inn med forsyninger. Geværkulene som de skulle skyte med, bensin og olje som de trengte, teen som de skulle drikke. I Liverpool var det en parade i anledning av 50-års jubileet for slaget om Atlanterhavet. I England regner de med at det skjedde i 1943, så dette var i 1993. Norske sjøfolk opplevde at de kastet roser over dem. Det opplevde de aldri i Norge. You Norwegians saved us! Hjemme i Norge fikk krigsseileren ikke kredit som fortjent. Krigsseilerne er vår nasjonale stolthet. Behandlingen av dem i Norge etter krigen er vår nasjonale skam. Hvorfor dette skjedde er utrolig komplisert. Krigsseilerne var en del av utefronten. Folk brydde seg lite, visste lite. Det er nesten en egen paragraf i Janteloven: «De som har vært ute for Norge er ikke verdt noe for vi har ikke sett dem». Mange krigsseilere ble svartelistet og fikk ikke jobb etter krigen. Nortraship hadde et legitimt behov for å gardere seg mot farlige folk, men jeg har dokumentasjon på at de ikke hadde gyldige grunner til å nekte flere av dem. Vi sliter med å skjønne hvordan veteraner fra Afghanistan, Libanon og Libya har det i dag. Jeg er overrasket over hvor lite leger og psykiatri kan om dette feltet.
DET VAR EN JÆVLA FORMYNDERORDNING
Så er det hele spillet om Nortraships «hemmelige fond.» Jeg tror vi kan glemme alle konspirasjonsteoriene, men sjøfolka hadde fått beskjed om at det ville bli avsatt fondsmidler, som de skulle få utbetalt etter krigen. Krigsrisikotillegget hadde også gått inn her. Så gjorde Stortinget det om til et «støttefond for enker og faderløse» med Arbeiderpartiet i spissen, mot kommunistene og tre utbryterrepresentanter fra Høyres stemmer. Det var en jævlig formynderordning. Sjøfolka opplevde seg verken å bli forstått eller satt pris på. For krigsseilerne så tok de 45 millioner kroner, av våre penger. Og dette gjør de mot oss, som betalte prisen under krigen! Krigsseilerne organiserte seg med 11 000 sjøfolk av alle typer medlemmer. De tapte i Stortinget. De tapte i byretten og de tapte i høyesterett i 1954 med en underlig dom der det het at sjøfolka burde kunne ha fått utbetalt pengene, men at myndighetene også hadde legitim rett til å gjøre som de gjorde. Dette knekte mange krigsseilere. Forbundet gikk i oppløsning. FIKK UNNSKYLDNING Nederlaget var knusende. Kombinert med en manglende forståelse for de mentale lidelsene. For meg er det en ufattelig gåte at ikke legevitenskap og psykiatrien var kommet lenger. De ble ikke akseptert. Og så blir det et alkoholproblem. De seilte hardt. Det var mye alkohol i havn. De sov under gamle bruer under Akerselva og i hytter i Nordmarka. Lovverket gjorde det bare enda verre. De som ikke døde kom til Gjederen, en «fangearbeidsleir» borte på Jæren. Der ble de satt til å grave grøfter. Det var et hælvete å se kamerater gå under. De gir blanke faen i oss! De lar kameratene gå til hundene. Jeg gikk tur med far til Vaterland. Han var kunstmaler og på jakt etter billig maling. Det var et slumområde. Jeg synes det var skummelt. – Kan du avse noen penger til en kopp kaffe? Du skal faen ikke ha penger til kaffe din jævla krigsseiler! Du skal ha det til dram! Krigsseiler hadde blitt et skjellsord. Jeg ville prøve å vende det. Det var det flere andre som gjorde også. Erik Bye og Per Hansson. Admiral Tor Horve som stod på i Stortinget for å skaffe dem invalidepensjon. Konvoibyen. I 1972 fikk de som var igjen en utbetaling. I august i fjor var 80 av de som er igjen samlet i Risør. Stemningen var elektrisk. Jeg hadde holdt innledningsforedraget. Alle ventet spent på hva forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen skulle si. Hun fremførte en unnskyldning på vegne av Regjeringen. Det var stort for alle. Ingvald Wahl gikk opp og takket og la til, «men det måtte jo gå 68 år da!»
TRENGTE MODNING
Kunne du ikke skrevet dette verket før? Spør de meg. Jeg trengte en modning. Jeg måtte skrive dokumentarbøker først. Jeg kunne ikke greid å gjøre det verket før nå. Det er enormt mange pårørende igjen. Sønner og døtre. For dem har dette verket betydning. Jeg har fått mange brev og mail fra krigsseileres barn. «Faren min kom hjem. Han fortalte aldri noenting. Gjennom å lese ditt verk kan jeg bedre forstå hvordan han kunne hatt det, ikke minst hvordan mor kunne ha følt det da han var borte og hvordan mor hadde det da han kom hjem».
SLIK BEGYNTE DET
Gyldendal hadde samlet alt det Wahl hadde skrevet. Men det var ikke en bok. De trengte en forfatter. Og spurte meg. Kan du gjennomføre lange intervjuer med Wahl og skrive en bok av dette? Det gjorde jeg og slik begynte egentlig prosjektet om krigsseilerne. SLENGTE HAN OPP I SKIPPERENS BADEKAR Vi hadde en om bord som forsøkte å ta livet sitt. Han forsøkte å fryse seg selv i hjæl. Ute var det tredve kuldegrader. Vi gikk i råk i Finskebukta. Koøyet stod oppe. Det var som en fryseboks da vi fant ham. Vi fikk slengt han opp i skipperens badekar. Vi gikk i en råk. Da isflakene brakte mot skipssiden, assosierte han det med dypvannsbomber. Under ubåtangrep slapp eskortebåtene dypvannsbomber som gikk av på forskjellige dyp. Han ble redda, han greide seg, han var en harding.
FIKK SPARKEN I NORDLYS
Jeg gikk ut som bestemann fra Journalisthøgskolen. Det er visst bare Oddvar Stenstrøm som har slått meg etterpå. Da var jeg attraktiv. Jeg ble headhunta til Nordlys i Tromsø. Jeg dro på alle spennende turer til Svalbard og på hvalfangst. Det var der jeg lærte å skrive. Jeg så at så at det kom til å skje mange dramatiske forandringer i sjømannsyrket. Jeg advarte mot utflagging og holdt på å bli kastet ut av styret i styrmannsforeningen. Det skulle ikke snakkes om. Men så var det jo nettopp det som skjedde. Jeg fikk sparken i Nordlys. Jeg gikk for langt i å fremme egne meninger. Ingen ville ansette en som hadde fått sparken. SJÅFØR UTEN BIL Livet var vanskelig. Jeg lå på en sofa hos fetteren min og tenkte Faen! Jeg tenkte på å dra til sjøs igjen og hadde fått tilsagn om jobb som rormann om bord på et cruiseskip som skulle på seiles ut fra et verft i Finskebukta. Så fikk jeg tilbud om å bli sjåfør i Oktober Forlag. Den tok jeg. Det var en røverhule! Da jeg møtte på jobb og spurte hvor bilen var, så var det ingen bil. Det var en tralle. Min jobb var å besørge vår bestselger Maos samlede verker til postkontoret på Hammersborg. Da jeg spurte etter lønn, så var det ingen lønn heller. Vi bare tar penger av kassa når vi trenger mat! Lød det. Forlaget var i vekst. De trengte en leder. Pila pekte på meg. Jeg var den eneste som hadde yrkeserfaring. Vi fikk orden på økonomien. Og fikk tak i en gammel Ford Transit til å kjøre bøker. Jeg hadde avansert fra sjåfør til forlagssjef på to måneder!
IKKE EN SÅNN KOMMUNIST
Jeg var medlem av SF. Gradvis så ble jeg dratt over til SUF. Jeg fikk en voldsom reaksjon da Sovjet marsjerte inn i Tsjekkoslovakia. De knuste alle mine drømmer om en fredelig og positiv utvikling i østblokken. Jeg seilte som styrmann om bord på Banerante. Fra broen så jeg et russisk skip under innseiling til havna i Praha. Jeg morset Fuck you! Fuck you! Fuck you! Kaptein Salvesen kom løpende. Hva faen er’e du driver og morser størrmann? De kan jo ikke noe for invasjonen!
HVIT SOM SNØ
«Hvit som snø» er historien om hvordan heroinen kom til Oslo. For meg var det et sjokk. Kamerater fra Bjølsen og Sagene som jeg hadde gått i 1. mai tog med lå daue i narkoleilighetene. «Hvit som snø» vant Rivertonprisen. Terje Stemland i Aftenposten sier det er den best norske krim som noen gang er skrevet. AKPs tid var i ferd med å renne ut. Jeg hadde et forfatterskap som det gikk an å leve av. Rød Valgallianse bestod. Jeg ble valgt inn i fylkestinget på å åpne grensene for innvandring og gjøre noe for de narkomane i Østfold. Etter hvert kjempet jeg for saker som miljø og jernbane. Jeg var annerledes i det trauste Østfold, og ble gjenvalgt. Jeg deltok på en forfatterkonferanse på Island sammen med Isabelle Allende og Vitov fra Russland, da jeg fikk beskjeden. «Mr Michelet, you are elected!» Vitov var konstant på fylla. Han trodde jeg var blitt statsminister. På flyplassen da han tok farvel sa han «Go home and rule Norway very well.»
«VANSKELIGE ÅR»
Det ble noen vanskelige år som freelancer for VG og Vi Menn og jeg levde en nokså omtumlet tilværelse. Orions belte ble til film om Svalbard. Det jeg påstår der om Sovjet på Svalbard har jo vist seg å være riktig!
SAMME JÆVLA KOMMUNISTEN?
Væpna revolusjon og Maos folkemord. Forsvarer du det i dag? Når jeg kommer rundt i sjømannsforeningene så sier de «Er’u han samme jævla kommunisten.» «Ja, det er jeg, sier jeg.» Og så ler vi godt sammen. Det fine er at de respekterer meg for det, selv om de er aldri så konservative. Min grunnholdning til verden er at den krever grunnleggende endringer. Det har jeg våget å stå for. Det vet jeg også at mange setter pris på. Vi var naive og det var mye vi ikke visste, og vi må ta inn over oss at det har skjedd grusomme ting i kommunismens navn. Men hvor hadde Kina vært uten kulturrevolusjonen? Kommer du til Beijing i dag så henger det fortsatt oppe plakater av Mao. Millioner er løftet ut av fattigdom. Kina i dag har jo blitt reinspikka kommersialisme, men jeg mener vi ikke er ferdig drøftet om hva kulturrevolusjonen betydde for folk flest i Kina. Jeg tror tross alt at samfunnet i Kina for den jevne mann og kvinne ble bedre enn hva det var før.
Å FORTELLE EN HISTORIE SOM BERØRER
Mitt fremste mål er å fortelle en historie som berører. Jeg føler at jeg har truffet noe med krigsseilere. Jeg får så mange brev og mail fra folk som er begeistret for prosjektet. Jeg vet nå hvordan jeg skal bli invitert til Østerdalen! Skriv om en sjømann fra Rena og hold Østerdalen inne som et bakteppe i historien.
ALLE PILER PEKTE PÅ MEG
Jeg vegret egentlig lenge mot å gå løs på dette. Men alle pilene pekte plutselig på meg. Jeg hadde vært sjømann og seilt om bord på tankskip. Jeg hadde møtt mange av krigsseilerne og intervjuet dem. Jeg hadde samlet masse stoff. Det er bare deg som kan skrive denne historien. Det er din fordømte plikt. Av og til går kabalen opp.
SAMARBEIDET MED SAMLERHUSET
Enkelte har stilt spørsmålstegn ved om samhandlingen mellom krigsseilere, krigsseilermedaljer og Samlerhuset blir litt kommersiell? Michelet så spørrende på meg.-Jeg jobber som du vet for Ole Bjørn Fausa og Samlerhuset, sa jeg. De må selvsagt som alle andre tjene penger. Jeg har imidlertid til gode å møte en som har en så genuin og ekte interesse av å hedre krigsseilerne som Fausa.-Ja, for faen! Sier Michelet. Jeg har ikke noen problemer med at ting er kommersielle bare det foregår på riktig måte. At de betaler sin skatt og bidrar til fellesskapet. Det synes jeg at Samlerhuset i høyeste grad gjør. For meg begynte samarbeidet med Samlerhuset ved at det var de som hedret Pellegruppa. Flere av gutta i den aksjonen var kommunister. Derfor satt det langt inne å hedre dem for enkelte. Jeg synes det var stort å oppleve at Samlerhuset ville hedre dem for det de hadde gjort. Nå samarbeider vi med Stiftelsen Arkivet om å få laget et felles register for alle krigsseilere om bord på norske skip. Samlerhuset har garantert for millionbeløp til det prosjektet, som myndighetene egentlig burde ha gjort for lengst. Du kan jo hevde at jeg også har kommersielle interesser av krigsseilerne. Jeg vil jo selge bøker, sier Michelet. – Ja, du er jo forfatter, for faen!? – Ja, for faen!
