Allerede i 1865 var det en konferanse i Paris der regjerningene diskuterte om «alle siviliserte stater» skulle innføre en felles gullmyntfot, en felles størrelse og vekt for myntene. Myntene skulle knyttes til en internasjonal gullstandard. Norges representant til konferansen var professor i numismatikk og stortingsmann Ola Jacob Broch. Han kom hjem med den eget bestemte oppfatning at de skandinaviske land burde gå over fra sølvmyntfot til gullmyntfot så snart som mulig, og at de sammen burde søke om tilslutning til francsystemet.
Motstanden mot å oppgi speciedalerne og sølvfoten møtte imidlertid betydelig motstand i Norge. Om dette skriver både Norges Bank og professor Kolbjørn Skaare. Det var sterk motstand mot å slutte seg til en internasjonal gullstandard da Norge fryktet for sin selvstendighet, forteller Norges Bank. Et brev fra kirkesanger Olafsen i Romsdalen som gjengis i Skaares «Norges mynthistorie» er heller ikke nådig mot den nye myntunionen: «Her på landsbygden står vi nesten gabende bare af Skræk og Forundring over at det bare kunne hænge som i et Haar, at det norske folk havde mistet sit Myntvæsen, der havde kostet saa uhyre Offere, og isteden faaet et nyt med alle de forfærdelige Ulæmper og Byrder, der uundgaaelig vilde fulgt hermed.» Den 17. april 1875 vedtok imidlertid Stortinget en ny pengelov,der Norge knyttet seg til den skandinaviske myntunionen. Den nye pengeloven trådte derimot ikke i kraft før 1. januar 1877, og speciedaleren ble nå byttet ut med kronen, som igjen ble delt opp i ører. Dette var mulig gjennom innføringen av gullstandarden, der de tre riksbankene garanterte for pengeverdien i gull og der ti- og tjuekroningene var gullmynter.
Kirkesangeren (organisten) i Romsdalen fant kanskje oftere bronseørene i kollektbøssen enn de nye gullmyntene. Ørene utkom i allefall i bronse i valørene fem, to og ett øre. De første bronseørene bar Oscar IIs monogram med riksvåpenet. Da Haakon VII overtok i 1905 forble valørene uendret, men Haakon VIIs monogram og den norske løve ble preget på myntene. Fra 1917 til 1920 utkom ørene i jern.
Mangelen på én sentralbank eller en kontrollmyndighet for de tre sentralbankene førte til at myntunionen vaklet. Særlig Danmark og Norge begynte å løse seg fra gullstandarden i og med utbruddet av første verdenskrig. Pengesedler uten garanti i gullreserver og økt preging av jernmynter gav lavere verdi på norske og danske kroner i forhold til svenske. Spekulantene levde glade dager.
Til slutt nektet svenskene å godta norske og danske kroner som betalingsmidler i 1924 og Den skandinaviske myntunion var i praksis oppløst. Det er nettopp oppløsningen av myntunionen som gjorde at Norge fikk mynter med hull. På en eller annen måte måtte jo de svenske og norske myntene som hadde sirkulert om hverandre nå kunne skilles. Løsningen ble å utstyre norske mynter med hull. Man borret hull i de eksisterende norske 50 øre- og 25 øre-myntene som Norges Bank fortsatt hadde i sin myntbeholdning, og man utstyrte alle nypregede mynter i valører fra 10 øre til 1 krone med hull.
