Da Kong Haakon VII sovnet stille inn i 1957 og Kronprins Olav skulle overta ble det gjort en alvorlig bommert som vi nordmenn ikke er så godt kjent med. Det ble nemlig bestemt at Kong Olav skulle få arverekkefølge nummer fem, altså Kong Olav V. Men Kong Olav var ikke den femte kongen med navnet Olav i Norgeshistorien. Han var nummer seks. Alle konger i Norgeshistorien har fått tildelt arvenummerrekkefølge. I vikingtiden og i middelalderen ble ikke kongene titulert med sitt arverekkefølgenummer. Det kom mye senere, da historikerne begynte å systematisere kongerekkefølgen. Da Prins Carl av Danmark ble valgt til konge av Norge og tok navnet Haakon i 1905 var det ingen disputter om hans arverekkefølgenummer. Det hadde vært seks tidligere Håkonkonger, og vår nye Haakon måtte således få tildelt arverekkefølge nummer syv – Kong Haakon VII.
Gullrekken
I godt over hundre år hadde man operert med fem Olav-konger fra vikingtid og middelalder. De tre første er velkjente for alle nordmenn – det er reneste gullrekka: Olav Tryggvasson, Olav den hellige og Olav Kyrre. Den fjerde og femte Olav må nok karakteriseres som atskillig mer anonyme for dagens nordmenn. Nummer fire var Magnus Berrføtts sønn Olav Magnusson. Nummer fem var den siste kongen Norge hadde før vi havnet under Dronning Margrethes av Danmarks styre og senere ble en del av Kalmarunionen, nemlig Olav Håkonson. Det skulle derfor være grei skuring da en ny Olav skulle overta som konge i 1957. Det måtte jo bli Olav den sjette – Kong Olav VI. Men den gang ei. En komite ble nedsatt for å se på spørsmålet, og de kom med en overraskende konklusjon. De ville underkjenne arverekkefølgenummeret til vår fjerde Olav, Olav Magnusson. Olav IV døde nemlig før han var blitt atten år, og da konkluderte man med at han ikke skulle få beholde arverekkefølgenummeret. Man kan diskutere opp og i mente om en konge fortjener arverekkefølgenummer hvis han dør før fylte 18 år. Han har jo vært konge, men det er et legitimt argument å ta hensyn til at man som mindreårig konge har formyndere som tar beslutninger for seg, og i realiteten ikke har utført samme funksjon som de eldre kongene.
Forskjellsbehandling
Argumentet hadde derfor vært gyldig om det viste seg at kong Olav Håkonson ble behandlet på samme måte. Men Kong Olav Håkonson døde også før han var fylt 18 år. Hans kongegjerning ble ivaretatt av et riksråd og av hans geskjeftige mor, Margrethe av Danmark. Men Olav Håkonson fikk av helt uforståelige grunner beholde sitt nummer, og rykket opp fra Olav V til Olav IV da Olav Magnussons nummer ble underkjent. Kanskje var det rett og slett uklarheter om Olav Håkonsens alder i komiteen. Det vet vi ikke i dag. Kanskje kan komiteen ha lagt vekt på at den unge Olav Håkonsen ble myndig allerede i 13-14 års alderen, mens myndighetsstatusen til den litt eldre Olav Magnusson kanskje ikke var like klar. Kanskje var det samkongestatusen som var avgjørende for vurderingen.
Hele arverekkefølgenummersaken var uansett blitt kontroversiell. Skulle konger som døde i ung alder få underkjent sitt arverekkefølgenummer fremstår det logisk at både Olav Magnuson og Olav Håkonson underkjennes. Da skulle vår egen Kong Olav vært Kong Olav den fjerde – Kong Olav IV. Men om man aksepterte arvenummerrekkefølge til alle som var konger av Norge skulle kong Olav vært den sjette – Kong Olav VI. Under ingen omstendigheter blir Kong Olav V korrekt. Argumentet hadde derfor vært gyldig om det viste seg at kong Olav Håkonson ble behandlet på samme måte. Men Kong Olav Håkonson døde også før han var fylt 18 år. Hans kongegjerning ble varetatt av et riksråd og av hans geskjeftige mor, Margrethe av Danmark. Men Olav Håkonson fikk av helt uforståelige grunner beholde sitt nummer, og rykket opp fra Olav V til Olav IV da Olav Magnussons nummer ble underkjent. Kanskje var det rett og slett uklarheter om Olav Håkonsens alder i komiteen. Det vet vi ikke i dag. Kanskje kan komiteen ha lagt vekt på at den unge Olav Håkonsen ble myndig allerede i 13-14 års alderen, mens myndighetsstatusen til den litt eldre Olav Magnusson kanskje ikke var like klar. Kanskje var det samkongestatusen som var avgjørende for vurderingen.le arverekkefølgenummersaken var uansett blitt kontroversiell. Skulle konger som døde i ung alder få underkjent sitt arverekkefølgenummer fremstår det logisk at både Olav Magnuson og Olav Håkonson underkjennes. Da skulle vår egen Kong Olav vært Kong Olav den fjerde – Kong Olav IV. Men om man aksepterte arvenummerrekkefølge til alle som var konger av Norge skulle kong Olav vært den sjette – Kong Olav VI. Under ingen omstendigheter blir Kong Olav V korrekt.
Vi er selvsagt akkurat like glade i Kong Olav om han har fått det ene eller det andre nummeret. Vi kan dra på smilebåndet av misæren – så mye betyr det jo egentlig ikke.
