TEKST: TURID DJØNNE, ADMINISTRASJONSSJEF VED DET NORSKE MYNTVERKET AS.
Den primære oppgaven til Den Kongelige Mynt på Kongsberg var helt fra starten å utmynte det sølvet som Kongsberggruvene og Sølvverket frembrakte. Mye av den nypregede mynten gikk tilbake til Sølvverket. Det var denne kjempebedriftens jevne og store behov for kontanter og ønske om en bedre kontroll med Myntverket som var avgjørende argumenter da Den Kongelige Mynt i 1686 ble flyttet fra Christiania og etablert på selve Kongsberg.
I Kongsbergs glansdager utgjorde kongens inntekter fra sølvgruvene en større andel av statsinntektene enn samtidens petroleumsinntekter noen gang har gjort. Den årlige sølvproduksjonen på Kongsberg nådde sitt høydepunkt i året 1768 med 8 258 kg fintsølv. Etter det gikk det jevnt nedover, og i siste halvpart av 1790- rene, som ellers var en god tid for andre deler av det dansk-norske næringslivet, ble økonomien ved Sølvverket kritisk. I 1798 lå inntektene på 133 000 riksdaler, mens utgiftene var nesten tre ganger så store. Ingen ansvarlig embetsmann eller politiker kunne i lengden la være å ta hensyn til den kritiske situasjonen Sølvverket befant seg i, og ved kongelig resolusjon 10. juli 1805 ble det besluttet at Sølvverket skulle legges ned og 1700 mann mistet arbeidet.
I kommisjonsinnstillingen var det forutsatt at nedleggelsen av Sølvverket også ville omfatte Myntverket. Råstoffet til utmyntingene kom fra gruvene og Sølvverket hadde opp gjennom tidene vært en betydelig avtaker av Myntverkets produksjon. Det var derfor ganske logisk å gå ut fra at Sølvverket ville trekke Myntverket med seg. I sin søken etter alternative sysselsettingsmuligheter festet kommisjonen seg ved Myntverkets lokaler og det spesielle produksjonsutstyret der. Den foreslo at Myntverket kunne omdannes til knappefabrikk «hvorved mange Hænder vilde blive sat i Virksomhed, og en betydelig Capital spares, som årlig gaaer ud av Landet.» Den 14. februar 1806 falt en kongelig resolusjon om at Myntverket på Kongsberg skulle innstille så snart «de befalede Utmyntinger er tilendebragte». Den Kongelige Mynt på Kongsberg opphørte ved utløpet av april måned 1806.
Myntverket var altså nedlagt etter 120 års drift på Kongsberg, og bygninger og utstyr var til salgs. Dette var ikke en midlertidig driftsstans som vi har flere eksempler på i siste halvdel av 1700-tallet. Funksjonærer og arbeidere ble avskjediget eller forflyttet, uten tanke for gjenopptagelse. I sitt forslag til kongen gikk Finanskollegiet inn for at samtlige funksjonærer og faste arbeidere ved Myntverket skulle få sin faste årslønn i vartpenger inntil de kunne skaffes nytt arbeid. Det dreide seg her om 11 faste og periodiske myntarbeidere. At bygningene og såpass mye av inventaret ble bevart skyldtes ikke planer om videre utmynting, men det at en og samme person kjøpte bygninger og inventar under ett. Den danskfødte bergkandidaten Paul Steenstrup kjøpte det hele til takst som var på vel 1100 riksdaler.
Steenstrups plan var ikke å lage knapper, men å anlegge en innretning for produksjon av brescianstål (stål som bl.a ble brukt til våpen). Ute i Europa herjet Napoleonskrigene og etterspørsel etter stål og våpen var god.
Steenstrup satte straks i gang med anlegg av stålhammeren, men kort tid etter befant Danmark-Norge seg i krig med England. Sensommeren 1807 ble de danske myndighetene tvunget til å utlevere den sterke dansk-norske marineflåten til den britiske krigsmakten. Britene hadde da bombardert København fra sjø og land i flere dager. Dette såkalte «flåteranet» førte til at Danmark-Norge sluttet seg til Frankrike i Napoleonskrigene, og til at britene avskar kontakten mellom tvillingrikene i de følgende syv årene.
Blokaden påførte Norge katastrofale tap i handel, sjøfart og sviktende korntilførsler, og fattigfolk ble rammet av hungersnød. Det er fra denne perioden vi kjenner Henrik Ibsens berømte dikt om Terje Vigen, som skulle ro til Danmark for å få korn til familien. Etter nedleggelsen av Sølvverket opprettet staten i 1806 et ekstraordinært fattigvesen for de tidligere ansatte ved Bergverket. Ikke bare korn var mangelvare, men også mynt og pengesedler. I denne nødssituasjonen ble Steenstrup kontaktet og 14. september 1807 møtte han Regjeringskommisjonen i Christiania og stilte sitt myntverk til disposisjon. Han hadde ikke kommet i gang med den planlagte produksjonen av brescianstål, og 1. oktober 1807 hadde han alt klart. Syv av de 11 oppsagte myntarbeiderne var på plass igjen, og Paul Steenstrup, som tydeligvis var en mann med
mange talenter, tok på seg å gravere pregestempler. I løpet av kort tid var Myntverket på Kongsberg rekonstruert i sine gamle lokaler og med nesten det samme personale som ved nedleggelsen halvannet år tidligere.
I de påfølgende årene ble spørsmålet om dette lånet av Steenstrups myntverk skulle bli en permanent løsning, eller om myntverket skulle legges et annet sted. Maskinene var gamle og nedslitte, og flere tok til orde for at den gamle tomten på Kongsberg var mindre egnet for en moderne myntinnretning. Etter en del fram og tilbake bemyndiget kongen i 1812 Finanskollegiet til å gi den gamle mynt på Kongsberg en forbedret innretning. Steenstrup var noe motvillig til å gi fra seg eiendommen sin, men mot en kompensasjon på 35 000 riksdaler var myntverket igjen på statlige hender. I forhold til kjøpesummen på 1100 riksdaler kan det ikke sies å være en dårlig handel.
Over 200 år har gått etter dette. Myntverket har hatt sine oppturer og nedturer, men fortsatt preges altså rikets mynt her ved Nybrufossens bredd, akkurat som det ble gjort for første gang i 1686. I 2003 solgte Norges Bank Myntverket til Samlerhuset (50%) og Det statlige finske Myntverket (50%). I fjor kjøpte nordmennene ut finnene og Myntverket var igjen tilbake på helnorske hender.
