1716 er et dramatisk år i Norgeshistorien. Den store nordiske krigen har siden 1700 rast med stormakten Sverige på den ene siden og Sachsen-Polen, Russland, Preussen, Hannover og Danmark-Norge på den andre siden. Det virker forunderlig i vår tid, men Sverige og Danmark-Norge var den gang verdens to mest militariserte riker, hvis man måler andelen soldater i forhold til folketallet. Helt siden det første angrepet på Sverige i år 1700 har Karl XII en besatt trang til hevn. Det skal komme til å føre til atten år med krig og slutten på Sveriges stormaktstid.

Da Karl XII returnerte til Sverige på julaften i 1715, etter tolv år i utlendighet, var håpet om fred stort blant det svenske folk. Det skulle ikke vare lenge før håpet brast og krigerkongen bestemte seg for å gå til angrep mot Danmark-Norge. Planen hans var å splitte motstanderalliansen og nedkjempe de én etter én for å få til en verdig fredsslutning for Sverige. Han anså det dansk-norske riket som den svakeste part, og planla på nyåret 1716 å angripe Danmark. Med 40.000 soldater skulle han marsjere mot Danmark over isen mellom Skåne og Sjælland. En storm som brøt opp isen i det smale sundet satte en effektiv stopper for planene, og Karl XII vendte seg mot den nordlige delen av riket: Norge. 

Trefningen i Høland
Det er slutten av februar 1716 da den svenske kongen Karl XII egenhendig leder en styrke på 3.000 mann gjennom Värmland i retning Christiania. Samtidig legger en annen styrke veien sørover fra Dalsland om Fredrikshald og Fredrikstad. De skal omringe og erobre Christiania ved en knipetangsmanøver.

De norske myndighetene fikk tidlig nyss om svenskenes forberedelser langs riksgrensen, og generalløytnant Caspar Hausmann legger en slagplan. Den første trefningen i Karl XIIs første Norgesfelttog kommer i Høland i Akershus fylke.

På strekningen mellom Kongsvinger og Basmo har det norske forsvaret dannet en front rundt Høland. Den voktes av en liten hærgruppe under kommando av oberst Ulrich Christian Kruse. Troppene har et stort område å dekke, og flytter seg konstant i flere uker før det svenske angrepet kommer. 7. mars 1716 befinner oberst Kruse og hans dragonkompani på lensmannsgården Østby, 5 kilometer syd for Løken kirke. Her venter de på at det østlandske dragonkompaniet skal ankomme. Andre infanterikompanier blir plassert på næromliggende gårder. På det viktige senteret av fronten blir det kun satt ut vaktposter, stikk i strid med ordrene som har blitt gitt. Det skal vise seg å bli fatalt.

Tidlig om morgenen 8. mars 1716. Syv svenske kompanier med dragonkavalerister med Karl XII i spissen rykker over isen på Rømsjøen til Mjemensjøen. Sverige har invadert Norge. De norske bøndene som blir tatt til fange avslører at passet ved Kongstorp 4 kilometer fra Høland/Løken kun er bemannet med en enslig utkikkspost. Det får kongen til å rykke over med fire dragonkompanier. De resterende tre fortsetter over Hallangen til Settensjøen for å kunne møte infanteristene på anmarsj fra Holmedal. Kruse får melding om svenskenes invasjon og sender ordre om å få dragonpatruljer opp i passene. Et forsøk på å flankere det svenske angrepet kommer for sent og ved midnatt ankommer Karl XII Løken prestegård, som voktes av kun to mann.

Vaktposten ved den østre porten rekker å varsle oberstløytnant Brüggermann som leder det øvre Romerikske infanterikompani. Han gjør sitt livs største tabbe. I stedet for å utnytte svenskenes rådvillhet og sakte men sikkert mobilisere et motangrep, får han trommeslageren til å slå samling for å få alle menn på bena så raskt som mulig. De norske soldatene er imidlertid ikke de første som hører trommene. På Skattum gård vekkes nordmennene til både trommeslag og svenske krigsrop.

I mellomtiden er Kruse på vei mot Løken kirke med begge sine dragonkompanier. Han får melding om det svenske angrepet på Brüggermanns kompani. De andre kompaniene trekker nordover i frykt for et angrep fra sør. Kruse er i et dilemma. Skal han angripe det han tror er en fortropp og stoppe den svenske framrykningen slik at general Lützow får dyrbar tid til å regruppere det norske forsvaret, til tross for at infanterikompaniene han hadde sendt melding til ikke var kommet for å slutte seg til hans avdeling? Kruse vet at dersom resten av svenskene kommer seg til Løken prestegård blir et angrep umulig. Han bestemmer seg for å angripe tidlig neste morgen.

I grålysningen klokken 5 om morgenen den 9. mars 1716 angriper Kruse med samlet styrke Løken prestegård. Nordmennene under Kruses kommando legger for dagen en enorm angrepskraft. Først slår de vekk styrken på samme størrelse som sin egen, før de tre ganger stopper svenske forsterkninger.

På Skattum gård er Kong Karl XII og hoveddelen av den svenske avdelingen. Her står kongen selv i spissen for et angrep mot de kjempende nordmennene som blir jaget av gårde. De hadde ikke regnet med å møte både kongen og en hær tre ganger så stor som dem selv.

Tross svensk seier går angrepet ikke ubemerket hen i den svenske hæren heller. De svenske soldatene er oppjaget og rystet, og Karl XII tar drastiske midler i bruk. For å gjenopprette ro og disiplin stikker han regelrett ned noen av sine egne ryttere med kården sin! Med et kompani i ny oppstrammet giv går han siden til et knusende angrep mot nordmennenes høyre fløy. Samtidig som Kruse fører sine dragoner tilbake over broen går det østlandske dragonkompaniet under ledelsen av nestkommanderende Hans Michelet i oppløsning. Michelets hest blir skutt og tar rytteren med seg i fallet. Hardt såret og på kne står han fast og slåss side om side med sønnen sin mot svenskene. Sønnen blir tatt til fange, og først da kapitulerer Michelet og overrekker kården til en svensk offiser. Kort tid etter dør han av skadene.

For å holde svenskene tilbake stuper Kruse inn i stridens hete igjen. Her kommer han i nærkamp med Karl XII som både hadde fått et hugg i venstre skulder og en kule gjennom ermet på den tykke vinterjakken uten å ta skade. Oberst Kruse er en av de siste til å komme seg ned til broen. Skutt i høyre underarm og såret i venstre side beordrer han full retrett og vender tilbake til svenskene der han gir fra seg kården og overgir seg.

Selv om nordmennene led et stort nederlag ved trefningen i Høland fikk man varslet resten av det norske forsvaret. En uventet snøstorm stanset Karl XII i ytterligere tre dager og ødela for overraskelsesmomentet i framrykkingen mot Christiania. De norske soldatene som kjempet mot Karl XIIs første angrep mot Norge høstet stor ære. Norge hadde fått demonstrert den norske motstandskraften overfor svenskekongen og hans karolinske soldater, som var Vest-Europas fremste militærmakt på den tiden

Svenskene angriper Christiania

Det er 21. mars 1716. Isen ligger tykk over Oslofjorden. Plutselig ser de norske soldatene på Akershus Festning den svenske hæren flytte seg over isen ved Ormsundet innerst i fjorden. Straks de er innenfor rekkevidde drønner det fra kanonene. Svenskene må forflytte seg videre fremover i ly av øyene for ikke å blir truffet av det voldsomme bomberegnet fra festningen. Herfra flytter de seg én og én for å gjøre målet vanskeligere å treffe. De går i land på Bygdøy før de beveger seg videre over ril Frognerkilen og deretter mot Gamle Aker kirke før de slår leir for natten. Rundt 70 svensker mister livet på vei mot Christiania. 

Folket i Christiania har visst at svenskene var på vei. De fleste har forlatt byen og den norske hæren har flyttet til Gjellebekk ved Drammen. Da Karl XII og karolinerne inntar byen den 22. mars 1716 skjer det derfor uten dramatikk. De setter straks opp kanonbatterier for å angripe festningen, men de kraftige murene på Akershus Festning lar seg ikke ødelegge. Fra festningen skytes det kraftig fra en forsvarende garnison på hele 3070 mann og 149 skyts. De svenske angriperne må holde seg i dekning under hele forsøket på å storme festningen. Karl XII selv blir til og med nesten drept av en kanonkule under angrepet. Det norske forsvaret holder god oversikt fra festningen over svenskenes minste bevegelser både natt og dag. Man hadde vært god forberedt på det svenske angrepet og de norske forsvarerne har overtaket.

Utenfor festningens murer er det ikke trygt å gå i gatene. I kvadraturen utenfor Akershus Festning er gatene snorrette, og målene er lette å treffe. Ildgivningen fra festningen er så heftig at flere hus blir totalskadd av bombingen og brannene som følger. Når de av byens befolkning som er igjen skal ut og bevege seg, må de vifte med hvite tørklær for ikke å bli beskutt av festningens skarpskyttere. En ting er klart: Karl XII og hans soldater skal ikke få innta festningen uten kamp!

Til slutt innser svenskekongen at han ikke kommer til å lykkes med å overliste festningen ved stormangrep. Han må derfor vente på forsterkninger og tyngre beleiringsskyts. Parallelt med dette har nordmenn stadig større suksess med å hindre svenskenes øvrige krigsanstrengelser, blant annet i slagene om Moss. Situasjonen er helt fastlås for de svenske okkupantene som stadig lider flere nederlag i mindre trefninger og får dessuten forsyningslinjene sine brutt. Det begynner å bli knapphet på mat. Vann har de allerede mangel på etter at de kuttet over festningens vannrør, noe som også rammet med selv. Svenskene har lenge drukket sølevann, og mangelen på mat og vann har raskt bidratt til å svekke kampmoral.

Slagene om Moss

Mens den svenske hæren med kong Karl XII i spissen er på vei mot Christiania og Akershus festning, inntar svenske tropper Moss. De vil bruke den velplasserte havnebyen midt i Oslofjorden som hovedforråd. Med allerede store problemer med forsyningslinjene bakover, blir forrådet i Moss svært viktig for Norgesfelttoget. Med 7.000 mann i grisgrendte strøk rundt Akershus festning, er et forsyningsråd helt essensielt for svenskene.

De svenske styrkene var større og bedre rustet enn nordmennene. Garnisonen som beskyttet hovedmagasinet med svenskenes forråd i Moss var likevel voktet av delvis stridsudyktige og syke reservesoldater etterlatt av Karl XII. Den norske oberst Wilster var kommandant for stridsgruppen omkring Fredrikstad, og så hva som skjedde i Moss. Her hadde svenskene bare på en uke reist et helt hovedmagasin med store forråd. Til sammen 250 menn, dragoner og infanterister fra de nærliggende kompanier blir beordret mot tettstedet og angrepet på Moss.

Klokken er 7 om morgenen den 26. mars 1716 da den norske dragonens hester stormer nedover hovedgaten. De tar seg raskt til kirken der svenskene har en forlegning. Samtidig angriper infanterister Moss Jernverk i et overraskende dobbelangrep. Det første slaget om Moss ble kort. Tross svenskenes overlegenhet i antall, var det ikke en stridsdyktig garnison. Hele garnisonen overga seg raskt og forrådene falt i norske hender. Rundt klokken 16 om ettermiddagen var oppdraget utført og både den norske hæren og byens innbyggere og fattige forsynte seg rikelig av det svenske magasinet før restene av forrådet ble dumpet på sjøen. Dette gjorde at de svenske soldatene i Christiania ikke fikk forsyningene de ventet på.

Mot slutten av april befinner fremdeles svenskekongen seg i Christiania. Hittil har det norske forsvaret for det meste bestått av bondesoldater med lite militær trening, som likevel har vist seg overlegne mot de svenske leiesoldatene på mange plan. 17. april 1716 kommer ytterligere 4.000 dansk-norske menn opp fra Danmark for å kjempe mot karolinerne.

Under krigsråd tidlig i april 1716 bestemmer den norske kommandoen seg for å avskjære svenskehæren i Norge. Det viktigste å nøytralisere i så måte var den svenske basen i Moss. På den måten ville man kunne sette en meget effektiv stopper for forsyningene til Christiania og få avskåret angrepet her fullstendig. Denne gangen er imidlertid ikke byen like enkel å ta. Den svenske obersten Falkenberg har omgjort hele byen til en festning med en sterk indre kjerne, beskyttet mot angrep fra alle kanter.

Den norske obersten Vincents Budde beordrer angrepet på Moss. Han stiller med 1.000 mann fra flere norske regimenter, og får også med seg viseadmiral Gabel med en eskadre av både linjeskip og mindre fartøy. Her fraktes en avdeling med 500 mann under kommando av oberstløytnant Henrik Jørgen Huitfeldt. Samtidig blir en norsk sikringsavdeling på 150 mann satt til å holde stand mot mulige angrep fra den svenske hovedstyrken i nord. Krigsskipene skulle bombardere byen dersom landoperasjonen skulle gå galt. Det skal de aldri komme til å trenge.

Om morgenen den 23. april 1716 kommer Buddes styrker fram og i det de ankommer kan de se de store linjeskipene på sjøen. Mellom 2.000 og 3.000 soldater deltar så i det som skal komme til å bli et hardt og blodig slag. Flere angrep og sammenstøt kulminerer i sentrum av byen der kampene står hardt i to timer. Nordmennene stormer palisade for palisade før de tar seg inn i husene der det kjempes rasende nærkamper. Til slutt må også oberst Falkenberg overgi seg. Han hadde blitt dødelig såret og må nå redde soldatene sine fra en uunngåelig massakre.

I løpet av de to slagene om Moss mister svenskene over tusen mann, de fleste tatt som fanger. Tapet i det andre slaget om Moss kommer som et sjokk på de svenske troppene i Christiania. De har møtt mange nederlag. Nå er dansk-norske soldater på vei innover Oslofjorden og svenskene er innestengt med lite proviant og andre forsyninger. Nederlaget i Moss den 23. april 1716 setter spikeren i kista for Karl XII og karolinerne i Christiania.

Mot slutten av måneden begynner dessuten den harde, norske vinteren å slippe taket i Christiania, og isen på Oslofjorden bryter. Med våren kommer dansk-norske forsterkninger med 4.000 mann fra Danmark, og Karl XII velger å avbryte beleiringen i Christiania. De svenske soldatene trekker seg tilbake sørover langs den Fredrikshaldske kongevei mot Fredrikshald. Bak dem følger den norske hæren. Beleiringen varte i 39 dager og var Akershus Festning niende og siste beleiring. 30. april 1716 hadde hele den svenske hæren forlatt Christiania by.

Angrepet på Fredrikshald

12. mai 1716 etablerer Kong Karl XII hovedkvarter på Torpum gård i Berg, om lag en mil fra Fredriksten Festning i Halden. Tidligere den våren hadde han mislyktes i forsøket på å innta Akershus Festning i Christiania. Nå var planen å angripe og innta Fredriksten. Festningen hadde blitt bygget som en direkte følge av at Norge mistet Bohuslän og Bohus festning til Sverige i 1658, og hadde i årene som fulgte blitt angrepet av svenske flere ganger. Da Karl XII angriper med 2.000 mann om morgenen den 4. juli 1716 er det en godt utbygd festning som troner over byen der befolkningen ligger og sover.

Det er tåke over Fredrikshald natt til 4. juli 1716. De norske vaktstyrkene ligger og sover da de blir angrepet av svenske soldater, og må redde seg opp i festningen i bare undertøyet. Alarmklokkene ringer og soldatene på Fredriksten kommer seg i posisjon. Den svenske fortroppen blir meid ned, men hovedstyrken på 1.400 mann kommer seg helt frem. Fire ganger blir de kastet tilbake før tapene er så store at de trekker seg tilbake til byen der gatekampene raser. Utover morgenkvisten får de svenske styrkene kontroll over byen. Alle de norske forsvarerne samles i festningen, mens kvinner og barn bringes i sikkerhet utenfor byen. Angrepet på Fredrikshald er et faktum.

Bomber og kanoner regner over byen og fra norsk side skytes det på alt som er svensk. Fra festningen leder Peder Colbjørnsen den sivile motstandskampen og uttalte som svar på svenskenes forslag om våpentilstand at: ”Fienden er selvbudt kommet inn, vi må gjøre vårt beste for å få ham ut igjen”. Tilfeldigheter gjør det til at Colbjørnsens søster Maria kommer i snakk med Kong Karl XII gjennom et vindu der de søker dekning i hvert sitt hus. Med kvinnelist og lempe får hun tillatelse til å sende opp en pakke klær til broren på festningen. Her har hun gjemt en lapp som forteller hvilket hus svenskekongen befinner seg i. Som et fremtidsvarsel om hva som skal komme til å hende to år senere, er Karl XII nær ved å omkomme i stormen av kanonkuler som snart suser over kongens hovedkvarter.

Da man ikke lyktes å skyte svenskene ut, bestemte haldenserne seg for å sette fyr på hele byen. Å jage fienden med ild hadde vist seg å være en effektiv forsvarsmetode tidligere. Tjenestepiken Olaug og tjenestegutten Anders starter med husene til Colbjørnsen selv og huset der Karl XII hadde satt hovedkvarter. De kaster inn brennende bek-kranser i flere av byens hus, og snart står hele sydsiden i brann. Ilden sprer seg raskt, og svenskene står maktesløse. De blir tvunget til retrett.

Kong Karl XII leder selv flukten over bybroa der flere svensker faller. Festningens massive kanoner retter seg mot den tettpakkede massen av mennesker og gjør det klart at her er ikke den fremmede stormakten velkommen. Nord for elven setter svenskene selv fyr på flere bygninger for å kunne trekke seg ut i dekning av røyken. Totalt brenner 350 hus ned i og rundt byen, mens festningen står igjen uten skader. Svenskene trekker seg tilbake for å vente på forsyninger. De kommer aldri.

Tordenskiold setter kursen nordover

Samtidig som Karl XII forberedte angrepet mot Fredrikshald, satte den norskfødte sjøhelten Petter Wessel Tordenskiold og hans eskadre kursen nordover fra Danmark. 3. juli 1716 passerer den store flåtestyrken Kronborg i Helsingør, der de blir ført i land. Her blir de etter kort tid forsøkt angrepet og blir dermed forsinket i sin ferd.

4. juli, samme dag som Karl XII mislykkes i sitt forsøk på å beleire Fredrikshald Festning, fortsetter Tordenskiold kursen nordover. Her fører han an med sine beste seilførende skip, med både stykkpram og galei under slep. 7. juli kastet han anker mellom Koster og Grisebåene, og vet enda ikke at han har nådd Dynekilen akkurat i tide til det som kommer til å bli hans største bragd noensinne.

Den svenske sjøoffiseren Olof Strömstierna hadde valgt den lange og grunne Dynekilen som trygg havn for den svenske transportflåten. Her ville han ankre opp og vente på den kongelige ordren om å losse skipet for å bringe forsyningene over til de svenske soldatene i Norge. Det ble foreslått å sette inn vakthold fra det saksiske regimentet ved innløpet til den smale fjorden, men Strömstierne vurderte det dit hen at disse var mer nødvendige som vaktmannskap ved Svinesund. Her fryktet man, med rette, at de dansk-norske styrkene skulle ødelegge broa som bant veiforbindelsen mellom de to landene sammen. Svenskene holdt all sin oppmerksomhet rettet mot Fredrikshald og så ikke trusselen som kom seilende fra sør.

Utenfor Koster kommer Tordenskiold i prat med flere matroser, som på sin side igjen hadde pratet med noen båhuslenske fiskere. De kan fortelle at det har kommet en svensk flåte til Dynekilen, og at offiserer derfra skulle være gjester i et bryllup på gården Dyne. Med den ettersøkte transportflåten som hadde unnsluppet dem tidligere den våren i sikte, trosser Tordenskiold ordren om å fortsette til Larkollen, og går inn for å angripe.

Slaget om Dynekilen

Innerst i Dynekilen ligger de svenske skipene tett i tett, uten et dansk-norsk angrep i tankene. Med minimalt vakthold og avgrensning ved det trange innløpet, er svenskene sjanseløse for det som skal komme.

Klokken 01.30 om natten den 5. juli 1716 setter Tordenskiolds eskadre seil i vestlig laber bris. En time senere seiler de gjennom Lesundet mot fjorden i Dynekilen. Klokken 05.30 kommer skipene mellom holmene. Her hever prammene opp kanoner fra nede i skipene, mens de andre setter skyts klare for kamp. Rundt klokken 6 om morgenen nærmer de seg Stora Krossön, som deler innløpet i to, og starter på det smale sundet som dreier seg 3,5 kilometer innover fjorden. Tordenskiold tar egenhendig årene fatt og ror innover i fjorden. Her tar han seg i land på en høy kolle og speider mot svenskene og observerer at de er totalt uforberedt. Klokken 7.30 er han tilbake på det sterkeste fartøyet i eskadren og flankerer skipene inn i innløpet. Slaget er i gang.

I tre timer drønner kanonene løs på kloss hold. Det var en solrik og vindstille julidag, og med solen i øynene og røyken fra ild og kanoner liggende lavt i lufta, kunne man ikke se motparten klart. Da kanonilden fra svenskene begynner å avta fra 11-tiden om formiddagen, ser Tordenskiold sitt snitt til å utnytte situasjonen. Ett etter ett ble de svenske skipene ødelagt, og innen klokken 14 på ettermiddagen var slaget over og de svenske soldatene satt på land. Nå gjaldt det å komme seg trygt ut av den smale fjorden igjen. Med svenske tropper fra alle kanter på land, klarte omsider de dansk-norske styrkene å berge seg ut etter åtte timer med brennende skip, eksplosjoner rundt seg og et forferdelig slit. De siste skuddene faller ved 02.30-tiden natt til 9. juli 1716. Klokken 4 om morgenen, under et døgn etter starten på angrepet, seiler de dansk-norske styrkene nordover i sørøstlig kuling.

Tordenskiold og hans soldater hadde tilintetgjort alle de svenske transportbåtene sammen med eskorten på 13 til 15 krigsskip. Slaget ble slutten på Karl XII av Sveriges første felttog i Norge og ett av de mest  mest kjente sjøslaget i norsk militær historie.