Romerske keisere delte ut mynter til folk flest og til fortjente borgere. Keiserne visste utmerket godt at penger var en god måte å sikre seg lojalitet på. Selv om mange av disse gavene ble gitt i vanlig mynt, så ble det ved noen anledninger preget gull, sølv og bronse i veldig store formater. De blir idag kalt medaljonger.
Medaljong er et moderne ord, og vi vet ikke helt hva romerne selv omtalte dem som. En av årsakene til at moderne samlere bruker medaljong er for å skille dem fra de vanligste myntene. Det ville kanskje være helt misvisende for romerne, men praktisk for oss idag.
HVORFOR BLE DE TIL?
Mynter er en utmerket måte å formidle viktige begivenheter på. Selv om våre dagligdagse mynter både er ensformige og upretensiøse, så utgis det gjerne 20-kroner med spesialpreg for å hedre enkeltpersoner eller minnes begivenheter. Det var ikke annerledes hos de gamle romerne. Myntene som skulle sirkulere i daglig handel hadde kanskje enkle motiver, som et portrett av keiseren og en guddom. Romerske keisere utga likevel en hel del mynter som vi lett kan kalle minnemynter. For eksempel kunne det bli laget store serier for å feire en seier i en krig og erobring av nytt land, eller en sjelden gang: For suksessfull fred og fordragelighet.
Keiserens egne jubileer og utmerkelser ble også markert på mynter og medaljonger. Det kan være hans 10-års regjeringsjubileum, der medaljongen også gir et løfte om at det skal feires et 20-års regjeringsjubileum. Eller det kan være at keiseren formelt sett har trådt inn i et av de tradisjonelle romerske embedene som for eksempel konsul. Ikke at noen tvilte på at keiseren hadde all makt, men formaliteter var viktige for romerne der keiseren formelt sett ikke var annet enn «den første blant likemenn.»
HVOR STORE BLE DE?
Det er ingen tvil om at store mengder romerske medaljonger har forsvunnet gjennom årene. Det er naturlig da mange av dem ble laget av edelt metall. Hvor store medaljongene kunne bli vet vi ikke sikkert. Størrelsen kunne måles i diameter eller vekt, og det vanligste er å måle dem i vekt. Vekten ble basert på de regulære myntene som sirkulerte i daglig handel. Gullmynten aureus varierte i vekt gjennom de drøyt 300 årene den ble regelmessig utmyntet. Men vekten lå lenge rundt 7 gram. Det finnes medaljonger som veier mangedobbel av en enkel aureus, som 2, 4 eller 8 arueii. Fra 300-tallet er det bevart flere større gullmedaljonger i mangedobbelt vekt av gullmynten solidus. En solidus veide ganske konstant 4,5 gram og det finnes medaljonger på 72 ganger den vekten: Om lag 324 gram gull. Da snakker vi også om medaljonger på en ganske stor diameter og med en god tykkelse – tenk deg en mynt som dekker nesten hele hånda. Det er imponerende, og enda mer når vi vet at det ble produsert langt større medaljonger. Guttekeiseren Elagabalus (218-222) fikk preget medaljonger i gull som veide 100 aureii, eller nesten 700 gram gull. Da snakker vi om enorm rikdom og kjøpekraft. Keiseren som fulgte ham, Severus Alexander (222- 235), trakk dem inn og smeltet dem om.
De store medaljongene ble gjerne påsatt en hempe og båret i en kjede rundt halsen, eller festet til uniformen. Det betyr at de var viktige for eieren, og en elegant måte å vise fram sin egen status.
«Slike gullmedaljonger hadde en enorm verdi, og de var håndfaste
beviser på at eieren var en fremstående mann med gode forbindelser»
ENDTE SOM BRAKTEATER
De romerske medaljongene vandret, og de fikk en spennende avlegger blant annet i Skandinavia. Barbarene – som romerne ville kalt dem – som levde langs grensene kunne utgjøre en trussel mot Romerriket selv. Noen ganger førte det til åpen konflikt og langvarige kriger med store tap på begge sider, andre ganger var det en skjør fred. Det var noen ganger mulig å bygge allianser med enkelte folkegrupper, og da kan store romerske medaljonger i gull blitt brukt som flotte gaver. Slike gullmedaljonger hadde en enorm verdi, og de var håndfaste beviser på at eieren var en fremstående mann med gode forbindelser. Det er tydelig at de romerske gavene gikk i arv og ble bevart. Med tiden ble de slitt, og ble erstattet av mer primitive kopier. Germanerne hadde ingen tilgang til teknologi for å lage mynter, så de kopierte dem på annen måte. Etterhvert som tiårene ble til hundreår ble medaljongene kopiert flere og flere ganger, og forbindelsen mellom de hjemmeproduserte medaljongene og de romerske originalene ble fjernere og fjernere.
De ble også tynnere og tynnere, til de satt igjen med det vi idag kjenner som brakteater. Brakteatene er i seg selv fantastiske kulturhistoriske objekter, og historiske museer i Skandinavia har mange slike utstilt i sine samlinger. På en måte viser brakteatene en nær forbindelse mellom den romerske keiseren og de skandinaviske herskerne – og det var nok også slik de skandinaviske maktpersonene like å se på det.
