Det mektige budskapet markerte avslutningen på Gunnar Sønstebys tale i sitt eget 70 års-lag i 1988. Blant gjestene som feiret jubilanten i Krigsskolens lokaler i Oslo sentrum satt flere som nok kunne nikke gjenkjennende til ordene, som på mange måter også oppsummerte et innholdsrikt liv på godt og vondt. Et liv som mange av hans venner fra motstandskampen ikke fikk lov til å oppleve på grunn av deres ultimate offer i kampen mot nazismen som herjet Norge gjennom fem lange år. Fem skjebneår som kom til å forme og prege livet til en av landets mest fremtredende frihetskjempere og samfunnsbyggere helt fram til hans bortgang i 2012. Gunnar Sønsteby kom inn i krigen som deltager i felttoget i aprildagene i 1940. Han hadde meldt seg som frivillig i de kaotiske dagene som preget landet etter det tyske overfallet, og 22-åringen ble en del av den vernepliktige offiseren Phillip Hansteens skiløperkompani i og rundt Nordmarka utenfor Oslo.
I kampene ved Stryken og Bjørgeseter fikk Gunnar Sønsteby sin ilddåp i kampen mot tyskerne. Dette var begynnelsen på en mer enn fem år lang frihetskamp for arbeidersønnen fra Rjukan. Etter oppveksten i Vestfjordalen i Tinn flyttet Gunnar Sønsteby til Oslo for videre studier etter endt examen artium i 1937. Det første målet var en militær lederutdannelse, men han kom til sin store skuffelse ikke inn på Feltartilleriets befalsskole. Han avtjente isteden verneplikten i Hans Majestet Kongens Garde i Oslo, før en kombinasjon av jobb og studier fylte dagene fram til det uvirkelige overfallet var et faktum 9.april 1940. Før krigsutbruddet hadde Gunnar Sønsteby vært hyttesjef på Studenterhytta på Svartor i Nordmarka. Etter at kampene hadde stilnet sommeren 1940 ble hytta og kretsen rundt viktig for soldaten som avsluttet felttoget i sykesengen på Ullevål sykehus. De strabasiøse dagene i felt hadde resultert i en alvorlig lungebetennelse for Gunnar, og rekonvalesensen ble delvis tilbrakt i kjente omgivelser i Nordmarka. Hytta på Svartor blir ofte omtalt som «Milorgs vugge», og det var her Gunnar ble en del av et voksende motstandsmiljø som sakte, men sikkert ble etablert utover høsten 1940. Til å begynne med var det innsatsen i den illegale pressen som fylte dagene, men snart kom han bort i de fleste former for motstandskamp. Gunnar Sønsteby ble involvert i organisasjonen som med tiden utviklet seg til Milorg. I tillegg syslet han med etterretning og kurervirksomhet, og han var flere ganger fram og tilbake over grensen til Sverige. Her kom han også i kontakt med den hemmelige britiske organisasjonen Special Operations Executive (SOE), og våren 1942 fikk han tildelt det etter hvert så legendariske kodenummeret 24 av sin britiske oppdragsgiver. Fra da av ble det virkelig fart i virksomheten, og Rjukanmannen ble i løpet av året som kom en betydelig skikkelse i motstandsarbeidet i hovedstadsregionen.
Uten noen form for tilpasset militær utdannelse eller agent-trening, bygget Gunnar Sønsteby i det skjulte opp et enestående nettverk av informanter og bidragsytere tilhørende en lang rekke samfunnsområder. Gjennom gode kontakter og samarbeidspartnere etablerte han også en rekke dekningsleiligheter, og mat- og forsyningslagre ble bygget og skjult i bygårdene rundt om i Oslo. Til og med et eget bilverksted med flere ansatte, som sørget for å dekke de ulike behovene motstandsarbeidet krevde, ble opprettet. Det omfattende logistikk- og nettverksapparatet fungerte meget godt, og med viktige kontakter overalt ble Gunnar Sønsteby en nøkkelfigur i motstandsarbeidet. Samtidig strammet fienden grepet, og nazistenes klappjakt på motstandsmiljøene resulterte i at mange av hans venner og kontakter ble tatt. Flere ble drept, og andre grovt torturert, før de ble sendt videre til umenneskelige opphold i konsentrasjonsleirene på kontinentet. Motstands-pionérene hadde kommet inn i kampen som amatører, men brutale tap og tøffe opplevelser resulterte med tiden i at så vel aktørene som arbeidet de utførte gradvis ble mer profesjonalisert. For Gunnar Sønsteby personlig var årene spesielle. Han oppdaget at illegalt arbeid lå naturlig for ham. I tillegg var han en person som av utseende forsvant i mengden, og allerede tidlig i konfrontasjonene med tyskerne opplevde han at nervene var under kontroll.
Han var kort og godt et naturtalent, hvis evner nærmest blomstret jo vanskeligere utfordringene ble. Nummer 24 ble kjent som mannen som løste alle tenkelige oppdrag, noe Hjemmestyrkenes leder Jens Christian Hauge senere ga uttrykk for: «Nr.24 ble rent en institusjon, en av de store edderkoppene i Hjemmefrontens nett. Han hadde forbindelser – og tillit – på alle hold denne unge gutten med den slitte jakka og sixpencelua, som arbeidet og slet sent og tidlig med sine oppgaver og likevel alltid hadde tid til å gi en håndsrekning til andre som trengte det. I tillegg til alle sine andre egenskaper hadde nr.24 teft og hell. Om og om igjen dukket han opp på rett sted og i den psykologiske time – og forsvant igjen i rette øyeblikk. Han kunne gi seg ut på en operasjon og ha mot til å vende hjem med uforrettet sak fordi det lå noe galt i luften – og gjennomføre oppgaven neste dag dristig og elegant.» Våren 1943 måtte Gunnar Sønsteby dra ut av landet, og ferden gikk over til Storbritannia og utdannelse i Kompani Linge. Etter litt om og men fullførte han de krevende kursene, og 17. november hoppet han ut i fallskjerm over Skrimfjellet ved Kongsberg. Tilbake i Oslos gater gjenopptok han det illegale arbeidet, og snart ble han aksjonssjef for Hjemmestyrkenes Sentralledelse (SL), og den uutnevnte, men samtidig selvskrevne lederen av Oslogjengen. Denne kraftsamlingen av Lingekarer, komplettert med noen av Milorgs beste aksjonsfolk, kom til å markere seg med noen av okkupasjonstidens mest oppsiktsvekkende sabotasjeaksjoner. Under Gunnar Sønstebys ledelse sto Oslogjengen bak 18 aksjoner, som blant annet rammet en rekke av okkupantenes krigsviktige industriobjekter. I tillegg førte de en kompromissløs kamp mot angivere og andre som utgjorde en fare for motstandsarbeidet. Oslogjengens virksomhet var i sin samtid meget vellykket, og gruppen betegnes i offisiell britisk krigshistorie som Europas beste sabotørgruppe under Den andre verdenskrig. Etter fem lange og brutale år med krig og okkupasjon møtte Gunnar Sønsteby omsider fredsrusen som pulserte gjennom Oslos gater. Overalt vaiet det norske flagg i vinden, og folk jublet og sang. Nazidiktaturet og dets iboende menneskeforakt var med ett erstattet med friheten og troen på framtiden. Men verdenskrigen hadde kostet utallige liv og ofre på de ulike frontavsnittene. Selv hadde Nummer 24, mannen med over 40 identiteter, klart seg helskinnet gjennom årene med motstandskamp. Et av hans mange kallenavn var «Kjakan», og det var navnet mange etter hvert kom til å bruke om den sagnomsuste motstandsmannen og frihetskjemperen.
Da kongefamilien igjen kom tilbake til landet etter fem år i eksil, var det «Kjakan» som fikk ansvaret for deres sikkerhet. Han etablerte og ledet den kongelige livvakt-og eskortetjenesten, før han utpå høsten 1945 forlot landet til fordel for USA. Selv om han hadde kommet seg helskinnet gjennom krigsårene, var Gunnar Sønsteby utslitt etter et langvarig og nærmest umenneskelig press på sine skuldre. Alle tapene av venner og kontakter rundt ham hadde også gjort inntrykk på den 27 år gamle krigsveteranen, som nå søkte lykken på den andre siden av Atlanterhavet. I flere år levde han en rotløs tilværelse på et nytt kontinent, men han sørget likevel for både utdanning og arbeidserfaring, og ikke minst knyttet han verdifulle kontakter til personer han fikk et livsvarig forhold til. Samtidig ble han jevnlig minnet på mange av otstandskampens offer og skjebner gjennom de mange henvendelsene han til stadighet fikk fra sine tidligere kontakter,samarbeidspartnere og etterlatte etter motstandsfolk. I sin fortvilelse vendte de seg fremdeles til lederskikkelsen fra krigens dager, til Nummer 24, med bønn omhjelp til det ene eller det andre. Han hjalp dem etter beste evne, ikke minst takket være nettverket og kontaktene han hadde etablert under krigsårene. Dessuten hjalp det jo at han var landets høyest dekorerte borger etter krigsinnsatsen. Det bidro til å åpne dører da noen trengte hjelp. Gunnar Sønsteby forsto etter noen år utenlands at han måtte hjem. Kampen for friheten og demokratiet hadde kostet mye for mange rundt ham, men krigen var ikke over enda. Den levde videre i manges sinn, samtidig som en ny og potensiell trussel hadde åpenbart seg. Den kalde krigen var for lengst en realitet, og for Gunnar Sønsteby ble det viktig å bidra til at ulykken aldri mer rammet landet. I 1950 returnerte han til Norge og en karriere i næringslivet. Snart fant Gunnar sin livsledsagerske i Anne-Karin, og de giftet seg og stiftet familie. Dagene ble naturlig nok fylt med arbeid og familieliv, men samtidig satt krigsopplevelsene i ryggmargen på «Kjakan». Ledsaget av egenskaper som en sterk rettferdighetssans og lojalitet utgjorde dette mer enn noe annet den videre rettesnoren i livet hans. Forpliktelsene han følte overfor skadde krigsveteraner og etterlatte tok derfor mye av hans tid og krefter i årene som kom. Den levende kampen for ett fritt og demokratisk samfunn kom også til å prege mye av tilværelsen til Gunnar Sønsteby. Den utartet seg på mange måter, og for den hjemvendte Amerikafareren ble opplysnings og påvirkningsarbeid gradvis mer og mer viktig etter hvert som årene gikk. Utenfor offentlighetens lys deltok han også i alt fra militære repetisjonsøvelser til beredskapsarbeid, og han engasjerte seg sterkt mot strømninger som kunne oppfattes som en samfunnstrussel.
Gjennom mange år reiste han land og strand rundt og holdt mer enn 1800 foredrag for skoleelever og andre tilhørere. Foruten sine egne, og krigsgenerasjonens opplevelser, sto alltid kampen om samfunnets grunnverdier på agendaen. Stadig nye generasjoner ble kjent med «Kjakan», og hans livsvirke ble etter hvert for en institusjon å regne i seg selv. Et levende engasjement medførte at selv i en alder av 92 år var normalen arbeidsuker på 50-60 timer. For oss som var såpass privilegerte at vi kunne jobbe tett sammen med ham i hverdagen, var det aldri noen tvil om hva som gjaldt. Det var «saken» som var retningsgivende for all virksomhet, noe undertegnede fikk erfare den dagen «Kjakan» festet blikket i meg og spurte: «Når kan du begynne sammen med meg?» Den for meg uvirkelige forespørselen ble etterfulgt av et budskap det var vanskelig å glemme: «Så lenge jeg lever skal jeg gjøre mitt til at vi aldri glemmer hva kampen dreide seg om. Vi skal ikke ta de grunnleggende verdiene vårt demokrati er tuftet på for gitt. Vi skal benytte enhver anledning til å minne hverandre på viktigheten av å ivareta et levende og engasjert demokrati!» Med en ballast av dekorert mot og varm livsvilje levde Gunnar Sønsteby sitt liv gjennom hele etterkrigstidens konstante strøm av begivenheter. Men han lot seg aldri styre av strømmen. Han var isteden konstant på søken etter mulighetene, personene og situasjonene som åpenbarte seg. Alltid med en agenda som gikk ut på å hjelpe, støtte, informere og påvirke. Ordene i hans egen 70 års-tale var derfor på mange måter både krigsdeltagerens, tidsvitnets og den livsglade frihetskjemperens ettertenksomme hyllest til livet i et fritt samfunn.
11. januar 2018 er det 100 år siden Gunnar «Kjakan» Sønsteby ble født.
I 1950 returnerte han til Norge og en karriere i næringslivet. Snart fant Gunnar sin livsledsagerske i Anne-Karin, og de giftet seg og stiftet familie. Dagene ble naturlig nok fylt med arbeid og familieliv, men samtidig satt krigsopplevelsene i ryggmargen på «Kjakan». Ledsaget av egenskaper som en sterk rettferdighetssans og lojalitet utgjorde dette mer enn noe annet den videre rettesnoren i livet hans. krigsveteraner og etterlatte tok derfor mye av hans tid og krefter i årene som kom.
Gunnar Sønsteby under avdukingen av statuen av sin venn Max Manus i 2011. Statuen var finansiert av Samlerhuset.
