Håkon Haraldsson (920-960/1) var norsk konge fra ca. 933 – 960/1 og er også kjent som Håkon den gode. Håkon var Harald Hårfagres uekte sønn som han fikk med sin frille
Tora Mosterstong. Han vokste opp i England der han ble oppdratt som kristen av Kong Athelstan. I 930-årene kom han tilbake til Norge, her han ble tatt til konge og fordrev
halvbroren Eirik Blodøks. Han var den første norske kongen som forsøkte å innføre kristendommen her til lands, men gav opp da han møtte motstand. Håkon ble stadig forsøkt
styrtet av Eirikssønnene, og i 960 eller 61 ble han truffet av en pil i skulderen som førte til at han blødde i hjel. Håkon hadde ingen sønner, og ble etterfulgt som
norsk konge av den eldste av Eirikssønnene Harald Gråfell.
Mynter under Håkon den gode
Myntkunsten hadde enda ikke kommet til Norge under Håkon den godes tid. Norges første mynt ble som kjent utgitt av Olav Tryggvason i 995 og det var først under Harald Hardråde at det norske myntvesen for alvor ble etablert. De norske vikingene brakte imidlertid utenlandsk mynt hjem fra sine utenlandsreiser, og i Norge sirkulerte både arabiske, engelske, tyske og frankiske mynter.
Foto: Under vikingtiden i Norge brukte man utenlandsk mynt som angelsaksiske penninger, sassanidiske drakmer, tyske penninger og kufiske dirhemer.
Håkon II Herdebrei
Håkon Sigurdsson (1147-1162) var Sigurd Munns uekte sønn og ble kronet til konge allerede som 10-åring da både faren og onkelen ble drept av broren Inge Krokrygg. Kampen mot Kong Inge fortsatte med stor suksess, men lite var den unge kongens eget verk. I følge Snorres kongesaga var det også hans unge alder og væremåte som skulle bli hans død: Håkon og hans menn ble overrasket av Erling Skakkes flåte under en pause der kongen i følge sagaen var opptatt av leik. Håkon II falt i slaget og ble bare 15 år gammel. Tross hans unge alder skal han ha vært en vakker mann med en velvoksen kropp. Tilnavnet Herdebrei betyr «skulderbrei». Håkon IIs etterfølger til den norske tronen var den enda yngre Magnus Erlingsson som bare var 5 år gammel da han ble utpekt til norsk konge.
Håkon III Sverresson
Håkon Sverresson (1182-1204) var Birkebeinerkongen som kanskje er mest kjent for å være Håkon Håkonssons far. Håkon III var den tidligere Kong Sverres uekte sønn, og fikk råd av sin far på dødsleiet om å søke forlik med geistligheten – noe han gjorde. Biskopene kom hjem, baglerpartiet gikk i oppløsning og hele det norske folket gav seg inn under Kong Håkon. Det så i det hele tatt svært lyst ut for den unge kongen. Men 1. januar 1204 døde han brått etter det ryktene sier var en forgiftning av sin egen stemor, enkedronning Margrete.
INGEN MYNTER FRA HÅKON II OG HÅKON III
Verken Håkon II eller III utga mynter under sine regjeringsperioder. Kanskje ikke så rart. Den ene ble kun 15 år gammel og den siste regjerte i knappe to år før han døde under mystiske
omstendigheter. Under middelalderen i Norge var penning den dominerende mynttypen, og også hovedmynt i de korte periodene med Håkon II og Håkon III på den norske tronen.
Håkon IV Håkonsson
Birkebeinerne på ski over Filefjell fører Håkon Håkonsson som barn til Trondheim, 1869. Illustrasjon: Knud Bergslien / Nordic Image
Håkon Håkonsson (1204-1263) og hans historie er kjent for de fleste nordmenn i dag. Håkon ble født i en urolig tid her til lands, en borgerkrigstid med ufred og rivalisering om kongemakt. Da Inga fra Varteig fødte Håkon og hevdet at han var Håkon Sverressons sønn, var kongen allerede død. Birkebeinerne anerkjente Håkon som kongssønn, og sørget for å redde ham ut av det baglerkontrollerte området der han ble født og «hjem» til Nidaros. Da kong Inge Bårdsson døde i 1217, ble Håkon valgt til konge foran Inges halvbror jarl Skule Bårdsson. Som følge av kongestriden måtte dermed Håkons mor gjennom Jernbyrd for å bevise at sønnen var ekte kongssønn. Skule ble den unge kong Håkons formynder og riksstyrer, og de to var stadig i konflikt. Selv etter at Håkon giftet seg med Skules datter Margrete, forble forholdet anstrengt. I 1239 gikk Skule til krig mot Håkon, men endte opp med selv å bli drept. Dette markerte slutten på borgerkrigstiden i Norge, og starten på landets gullalder i iddelalderen. I løpet av Håkon Håkonssons regjeringsperiode fikk Norgesveldet den største geografiske utrekningen noensinne, og landet var virkelig blitt en stormakt Håkon førte en ekspansiv utenrikspolitikk og var ofte i utlendighet med flåten sin. Like før jul i 1263 døde kong Håkon Håkonsson av sykdom på Orknøyene. Hans eneste overlevende sønn, Magnus Lagabøte, arvet den norske kronen.
HÅKON HÅKONSSONS BRAKTEATER FIKK MINDRE OG MINDRE SØLVINNHOLD
Det var fremdeles penninger som var hovedmynt under Håkon Håkonssons tid, og han lot prege flere såkalte brakteater i sin regjeringstid. Brakteater er ¼ penninger med preg på kun én side på en blankett så tynn at motivet vises negativt på baksiden. Tidlig i Håkon Håkonssons regjeringstid, da Skule jarl var hans formynder, ble brakteatene utgitt i 50 % sølv og med omskriften REX ET COMES (konge og hertug). Da han ble enekonge, fortsatte han pregning av de åttekantede brakteatene, men nå med bare 30 % sølvinnhold. De fleste av utgivelsene er uten skrift og med motiver som kronet hode, krone, borg, dyremotiver og enkeltbokstaver. Noen få utmyntninger er forsynt med REX HACV.
Håkon V Magnusson den eldre
Håkon Magnusson (1270-1319) er kongen som gjorde Oslo til rikshovedstad. Håkon V var Magnus Lagabøtes yngste sønn, og allerede som treåring ble han hertug over Østlandet, Agder, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland, med regjeringsmakt fra 14-årsalder. Da broren Eirik Magnusson døde i 1299 ble Håkon V Magnusson konge og flyttet Norgesveldets hovedsete til Oslo. Her fikk han blant annet bygget Mariakirken og Akershus festning. Håkon var svært kristen og gjorde flere av sine kongsgjerninger med et kristent perspektiv. Etter sin død ble han ansett som hellig helt fram til 1500-tallet og reformasjonen. Håkon V Magnusson var gift med Eufemia av Rügen, som i dag har gitt navn til Dronning Eufemias gate i Bjørvika i Oslo. Sammen fikk de bare ett barn – datteren Ingebjørg. Hennes sønn var Magnus Eiriksson, som ble konge i både Sverige og Norge og dermed innledet unionstiden.
HÅKON V MAGNUSSON PREGET MYNT I OSLO
Håkon Magnusson ga ut mynter allerede som hertug før han ble konge, med rett fra broren kong Eirik Magnusson. Myntene ble utgitt i Oslo, og skilte seg fra brorens utmyntning kun med omskriften MONETA DE ASLOIA (mynt fra Oslo). Som konge hadde han en stor og variert utmyntning med et stort antall typer og valører fra både Oslo og Bergen. Etter hvert fikk myntene et lavere sølvinnhold, og et lovpåbud tvang folk til å akseptere de dårligere myntene med samme verdi som tidligere.
Håkon VI Magnusson den yngre
Håkon Magnusson (1340-1380) regnes som den siste kongen av det gammelnorske kongedømmet, og det skulle nå gå 525 år før Haakon VII ble den neste i rekken av norske Kong Håkon-er. Det ble tidlig bestemt at Håkon Magnusson skulle overta den norske tronen når han ble myndig. Den eldre broren Erik skulle overta etter faren i Sverige. Broren døde brått i 1359, og tre år senere ble Håkon hyllet til konge også her. Det svenske riksrådet gjorde imidlertid opprør og erstattet ham med Alberkt av Mecklenburg. Resten av sin regjeringstid ble dermed Håkon besatt av å vinne tilbake Sverige. Dette førte blant annet til en allianse med danskene, og her traff han også sin kone. I 1363 ble han gift med Margrete Valdemarsdatter som han fikk sønnen Olav sammen med. Olav Håkonsson ble konge i både Norge og Danmark, men døde bare 15 år gammel. Moren Margrete grunnla senere Kalmarunionen og var nordisk riksstyrer – den eneste kvinne i Norges kongerekke.
HÅKON VI MAGNUSSON VIDEREUTVIKLET BRAKTEATENE
Lik sin forgjenger og navnebror ga også Håkon VI Magnusson ut mynt i Oslo. Samtidige skrevne kilder beskriver utmyntning på Akershus, såkalte hulpenninger med en kronet H i preget. Hulpenninger er en videreutvikling av de tidligere brakteatene med en markert opphøyet kant rundt et fordypet midtfelt.
Haakon VII
Etter århundrer med danske og svenske konger, fikk det selvstendige Norge endelig sin egen konge igjen idet den danske prins Carl steg i land som Haakon VII (1872-1957) på Vippetangen i Oslo den 25. november 1905. Den da 33 år gamle nyvalgte monarken ble født i Danmark som nest eldste sønn av Kong Frederik og Dronning Louise. Da Norge løsrev seg fra unionen med Sverige i 1905, takket han etter en folkeavstemning ja til å bli Norges nye konge. Han tok navnet Haakon og gav sønnen Alexander det mer norskklingende navnet Olav. Både den nye kongen og hans Dronning Maud satte seg raskt inn i norske forhold, og ble raskt høyt elsket av folket. Under 2. verdenskrig ble kongen, med hans standhaftighet og motstand, selve symbolet på det norske folkets vilje til å sloss mot okkupasjonsmakten. Kong Haakon døde 21. september 1957. Da hadde han allerede vært enkemann i nesten 19 år.
HAAKON VIIS MYNTER – FRA FLOTTE EKSEMPLARER I GULL TIL MYNTER I KRISEMETALL
Da Haakon VII ble Norges første selvstendige konge siden middelalderen, tok han i bruk symbolikken fra de gamle norske kongene. Trikvetraen fra Harald Hardrådes penninger ble blant annet et fremtredende symbol på Haakon VIIs øremynt. Haakon gav ut mynter i flere valører og metaller. Først i edelt metall gull og sølv, før opphevingen av gullstandard gjorde andre metaller til myntmetaller. Under de to verdenskrigene ble norske mynter preget i krisemetallene sink og jern.
Kronprins Haakon
Kronprins Haakon ble født 20. juli 1973 og er førstemann i arverekken til den norske tronen. Dersom ikke monarkiet Norge blir republikk før den tid, blir Haakon dermed Norges neste konge med nummeret VIII i rekken. Kronprins Haakon giftet seg med sin Mette-Marit i august 2001. Sammen har de barna Ingrid Alexandra og Sverre Magnus. Ingrid Alexandra er nummer to i arverekken og blir antagelig Norges første regjerende dronning siden Margrete Valdemarsdatter (1388-1412).
NÅR HAAKON SKAL PREGE MYNT…
Har du lagt merke til at kongeportrettene på myntene fra Norges tre selvstendige konger vender i hver sin retning? Haakon VIIs portrett er høyrevendt, mens Olav V kikker mot venstre. Nåværende kong Harald ser mot høyre. Dersom Kronprinsen vår følger nyere norsk mynts tradisjon, vil også hans portrett vende mot venstre som på myntene hos sin farfar.
