Fra frimerker til historie og samleglede

Det som i barndommen startet med frimerker, har som voksen utviklet seg til både vikingmynter og kart. På reisen har Ole Bjørn Fausa vært med å starte Europas største mynthandel. Men hvem er egentlig denne mannen?

- Klarer dere å se hva som er feil på dette kartet? Vi står i stua på hytta til Ole Bjørn Fausa, som peker på et gammel kolorert kart i glass og ramme på veggen, og blir svar skyldig. Kartet er fra 1500-tallet, og grensene både til land og til vanns er ikke helt slik vi kjenner de fra dagens moderne kartverk. Men der, like ved siden av Island, ligger det: Øya Friesland.

– Dette kartet er laget da Nederland regjerte på verdenshavene og var en stor sjøfartsnasjon, forklarer Fausa. Kartet det er snakk om er signert Abraham Ortelius. – Han hadde betalt kongen godt for å få enerett på kartproduksjon i Nederland. Han var egentlig en ganske dårlig kart maker, hvertfall litt lat. Så da han fikk melding om at noen hadde oppdaget en øy og kalt den Friesland, tok han det for god fisk. Siden hadde alle kart Ortelius lagde denne ikke-eksisterende øya på seg, ler han.

ET FRIMERKE FRA JERSEY

Ole Bjørn Fausa var 7-8 år gammel da han begynte å samle. – Vi bodde i Tromsø der faren min jobbet som lege, forteller Fausa. – En dag kom det en hentelapp for en pakke på posten. Det var ikke vanlig å få pakke i posten, og når det i tillegg var en uventet pakke fra utlandet, klarte vi ikke å vente. Moren min sendte meg avgårde med hentelappen allerede før fader’n var kommet hjem fra jobb. Innholdet var en skuffelse. I pakken lå en gjenglemt toalettmappe fra en legekonferanse på Jersey, men det var ikke innholdet som trigget lille Ole. – Pakken var full av frimerker, forteller han. – Masse frimerker med bilder fra et eksotisk land jeg nesten ikke en gang hadde hørt om. Det var  sikkert mer enn 10 frimerker til sammen, alle med det samme flotte motivet av en opplyst borg. Det var da jeg begynte å samle, kan han fortelle. Og da en venn av familien flyttet til Bangladesh for å bli misjonær i 1972, var  frimerkelykken komplett: – Jeg kunne ikke la være å bli frimerkesamler med frimerker fra både Jersey og Bangladesh, jeg var jo  kongen i gata!

STARTET FRIMERKEBLAD

Sammen med Reidar Nilsen begynte Ole Bjørn Fausa å gjøre alvor av hobbyen sin. Bare 15 år gamle startet de bladet Nordfil-Nytt. Blad et var tykt og hadde blant annet hundrevis rubrikkannonser for kjøp, salg og bytte av frimerker, og imponerende 5.000 betalende abonnenter. Alt distribuert hjemme fra kjellerstua. Men suksessen hadde sin pris. – Plutselig gikk karakterene rett i bøtta, og til jul i andre klasse på videre gående hadde foreldrene våre en alvorsprat med oss. Bladet ble deretter solgt til et dansk forlag.

Men jobben med en ukentlig spalte om frimerker i Sunnmørsposten beholdt Ole hele ungdommen og studietiden. – Egentlig så jeg ikke på det som en jobb, det var bare gøy – en godt betalt morsom hobby hver søndag etter Dagsrevyen. Noe sier meg at Ole fremdeles ikke alltid ser på det han gjør som jobb, men som noe som er gøy. – Jeg har verdens beste jobb, slår Ole Bjørn Fausa fast, og utdyper: – Jeg får jo jobbe med historieinteressen hele tiden. Og stadig starter et nytt kapittel om en historie vi kan dykke ned i og fortelle.

– FAIRMINED GJØR EN FORSKJELL

Et nylig kapittel i Fausas og Samlerhusets historie, er historien om Fairmined gull. Historien startet med et spørsmål fra en kunde: «Hvor kommer gullet i denne mynt en fra?»

– Også svarte vi veldig teit, innrømmer Ole. – Vi forklarte om gullbørsen i London der det aktuelle myntverket hadde kjøpt gullet fra, men begynte så å tenke: Det er jo bare tull, det er jo ikke noe gullgruve i London. Vi begynte å spørre og undersøke, og dobbel-forsikret oss om at gullet var etisk og fulgte forskrifter. Men vi syntes likevel ikke det var godt nok, og begynte derfor å sette oss enda bedre inn i det.

Undersøkelsene viste at 85-90 % av verdens gull kommer fra store, børsnoterte gruveselskaper der forholdene stort sett er gode eller fra resirkulert gull.

– Men 10-15 % kommer fra småskala gruver i den tredje verden, i gruver der manuelt arbeid dominerer og som er langt fra sivilisasjonen. Mange av disse gruvene har helt forferdelige forhold med barnearbeid, tvang, utpressing og slavelignende forhold. Profitten går ofte til å støtte terror og væpnede konflikter. I tillegg til dårlig sikkerhet og elendige arbeidsforhold er gruvene miljøverstinger. 80 % av kvikksølvet i verdenshavene kommer fra småskalagruvedrift! Og i området rundt blir jordbruket ofte lagt dødt.

Ole har selv vært og besøkt småskalagruver i blant annet Colombia, og sett med egne øyne hvilken betydning ordnede forhold har for et helt lokalsamfunn.

– Når vi snakker om 10-15 % gull fra småskalagruver, er det faktisk snakk om så mye som 10-15 millioner arbeidere, forteller Fausa engasjert. – I tillegg til deres familier og samfunnet rundt. Vi snakker om kanskje 100 millioner mennesker som avhenger av denne måten å drive på.

Med Ole Bjørn i spissen, bestemte Samlerhuset seg for å engasjere seg i organisasjonen Fairmined, sammen med tre andre store støttespillere: Microsoft, Chopard og Kering. Med støtte fra FN, jobber Fairmined for å få de mange småskalagruvene ut av den uorganiserte økonomien. Ved å tilby litt mer for gullet som utvinnes, forplikter gruveeierne seg til å investere i forskriftsmessig utstyr, HMS, minimumslønn og miljøsikre løsninger.

– Organisasjonen hadde ikke kommet så langt, og vi tenkte at vi som sitter midt i myntbransjen burde bruke innkjøpsmakten vår. Det er mange ting man kan velge å støtte, men dette er virkelig relevant. Her har vi faktisk sjansen til å forandre en bransje. Vi sitter jo plassert midt i bransjen, der vi kjenner «alle», representerer de store myntverkene og er største eier av verdens største fagmesse for mynter. Vårt lille bidrag til dette kan faktisk forandre livet til tusenvis, kanskje millioner, av mennesker. Dette føles veldig meningsfullt for oss.

– Nobels Fredsprismedaljen i Fairmined gull forandret alt, forteller Ole. For tre års siden tok Samlerhuset og Det Norske Myntverket initiativ til at fredsprismedaljen skulle preges i rettferdig, sporbart gull fra Fairmined-sertifiserte gruver. Da Colombias president Juan Manuel Santos mottok prisen i 2016 og medaljen var preget i Fairmined-gull fra en småskalagruve fra hjemlandet, uttalte han at det var en dobbel seier for Colombia.

- Du må få med at vi er evig takknemlige for at Nobelinstituttet støttet initiativet!

De som har jobbet med Ole, vet at han ikke er en typisk A4 bedriftsleder. Og slik må det kanskje være når man driver Europas største mynthandel. Historien om Samlerhuset startet på Sunnmøre med frimerkeblad i kjellerstua, før den fortsatte i Litauen en gang på begynnelsen av 90-tallet. Sovjetunionen var i oppløsning, muren falt og Europa var i endring.
Å stå midt oppi historien fascinerte de to BIstudentene Reidar Nilsen og Ole Bjørn Fausa, som via en veileder fra studiene endte opp med å ta permisjon fra jobbene sine for å undervise i Litauen.

– Her kom vi i kontakt med de første primitive frimerkene fra det selvstendige Litauen, forteller Ole. – Frimerkene hadde verken tagger eller lim, men var viktige symboler for det de representerte. I dag regnes de som offisielle utgivelser, men den gangen var de kontroversielle.

Fra Kaunas i Litauen måtte de to smugles over grensen i skogen for å komme hjem, midt under den sovjetiske invasjonen i Litauen i 1991. I bagasjen hadde de frimerkene og en gnist om å starte noe for å leve av hobbyen. Med frimerkeinteressen i bunn, hadde de også begynt å fatte interesse for mynter.

– Vi hadde begge gode jobber i store internasjonale firmaer, men har nok begge gründergenet i blodet og bestemte oss for å satse på samleobjekter for det norske markedet. Vi hadde sett hvordan internasjonale postverk, nasjonalbanker og myntverk markedsførte, og tenkte at her lå det et potensiale til å bistå de og få frimerker og mynter ut til folk.

Etter en kino-tur med det som skulle bli guttenes tilkomne, ble de sittende på Burger King og diskutere. Damene ble sendt hjem, og Reidar og Ole ble sittende til klokken 6 om morgenen.

– Da vi gikk hjem den morgenen, visste vi at vi skulle starte vårt eget.

Det har ikke bare vært oppturer i historien om Samlerhuset, selv om oppstarten lett kan beskrives som en norsk suksesshistorie. Med avtaler hos de største nasjonalbanken og myntverkene i verden på plass og imponerende 99 millioner kroner i omsetning allerede andre driftsår, er det liten tvil om at de unge gründerne dekket et behov i markedet. Med seg på laget hadde de kameraten Helge Hellebust, og etter OL på Lillehammer slo de seg sammen med Sigmund Jacobsen som hadde drevet Olympisk Samleservice. Samlerhuset vokste raskt.

– Da vi startet var det som med alle andre som starter for seg selv; det var ikke alle måneder med lønn og vi gjorde mange av de typiske nybegynnerfeilene. Men vi var nok mer heldige enn mange andre gründere, innrømmer han. Samlerhuset-gruppen har gjennom årene vokst seg store, og har nå kontorer i 15 land i Europa og selger mynter og andre samleobjekter for nesten 1,3 milliarder kr. Bedriften har over 500 ansatte, hvor om lag 70 jobber i Norge.

SMERTEFULLT, MEN NØDVENDIG

– Alle bedrifter opplever motgang av ulik karakter, og større bedrifter vil før eller siden oppleve kritikk i media. Det har vi gjort også, og det er nok noe av det vanskeligste som har skjedd meg. Samlerhuset har ved noen anledninger opplevd forholdsvis skarp kritikk.

– Jeg ser på mitt eget moralske kompass som forholdsvis godt, og da har det vært ekstremt smertefullt å se seg selv i speilet og etter hvert forstå at noe av det jeg selv har tatt beslutning om, har utfordret mer enn fornuften tilsier.

Omtalen av livsverket har i enkelte tilfeller vært hard.

– Kritikken for sju-åtte år siden dreide seg til en stor del om opplag av samleobjekter, om mynter som investering og først og fremst svulstig markedsføring. Markedsføring fremstiller naturligvis et tilbud så flott som mulig, så er også tilfelle hos oss. Men jeg ser i ettertid at når vi benyttet metallprisers utvikling i markedsføringen for å understøtte salget, så kan noen ha kjøpt et samleobjekt med hovedvekt på tro om verdistigning. Verdistigning i seg er jo absolutt mulig for enkeltobjekter, men å utelukkende handle samleobjekter med tanke på verdiutvikling det vil jeg ikke anbefale noen. Det må være en glede ved samling og historie som ligger til grunn. Så får enkeltobjekters verdistigning eventuelt komme som en bonus på toppen – men det får bli hver enkelt sin egen regning og risiko å vurdere og ta stilling til dette. – I etterkant ser jeg at vi ikke burde tegnet ut gullgrafer i markedsføringen vår. Selv om det var faktiske historiske opplysninger, så er det klart at det kunne tegne en forventning om bestandig vekst. Dette ble vi forholdsvis hardt kritisert for, og det var vondt da det stormet som verst. Vi tok det veldig på alvor, og etablerte en raus ordning i flere år hvor vi handlet tilbake enkeltobjekt fra kunder som var omfattet av den nevnte markedsføringen. Vi lærte mye av den runden, vi la om rutiner og innførte et eget internrevisjonsrutine i en lang overgangsfase. Det kostet oss, men det ble en lærepenge. Samtidig etablerte vi etiske retningslinjer som vi har stått ved siden. Jeg tror det var en følge av gründerdriften, Samlerhuset var i sin tidlige ungdom. Vi ville ha suksess, vi ville opp og frem. Noen ganger ser man annerledes på ting på to forskjellige tidspunkt i livet. Sånn er det jo med mye. Etter det ble vi liksom mer voksne… Og det føles tryggere og bedre.

Hva er det mest ubehagelige spørsmålet du får fra media og/eller venner og bekjente?

– Jeg får ikke så mange spørsmål jeg opplever som ubehagelige. Først og fremst får jeg utallige spørsmål fra folk som er nysgjerrig på historie og mynt. Men det irriterer meg ofte at når man snakker om mynter, så er det første spørsmålet jeg får, hva objektene er verdt. Som om det er det som driver et ekte samler!

De seneste ti årene har Samlerhuset vært tydeligere på formålet sitt: Å skape samlerglede og levendegjøre viktige historier om nasjonale og internasjonale begivenheter gjennom spennende og varige samleobjekter. – Ved å være veldig tydelige på dette mister vi kanskje de kundene som utelukkende motiveres av verdi. Men det er helt greit. For meg handler det å samle om nettopp å samle. Samlegleden og historieinteressen. Men det er gjerne de som ikke samler selv som fokuserer mest på dette med verdi, tror Ole. – De som ikke samler selv, og som tror at andre gjør det som en investering. Arvinger for eksempel. De arver en samling mynter, men arver ikke nødvendigvis samlergleden eller interessen for historie. Da skal de kvitte seg med samlingen og tjene store penger. Men det er ikke lett å tjene penger på mynter. Hvilke andre hobbyer kan den som arver tjene penger på? Hverken pins, sølvtøy, smykker, kunst, bøker, service eller for eksempel Swarkovski krystallfigurer er investeringer, det finnes enkelte objekter i enkelte samlinger, men i det store og det hele er det få, og mye har ikke engang et annenhåndsmarked.

HISTORIE I FOKUS

Historieinteresse er en viktig driver for mange som samler mynter, medaljer, frimerker og andre lignende samleobjekt. For Ole ble frimerker raskt litt knapt.

– Frimerker går bare tilbake til 1840, mens mynt har eksistert siden 600-700 f.Kr. Når du er glad i historie, så er det et eller annet som er veldig spesielt med å holde en historisk mynt i hånda. Jeg er glad i vikingtida. Og det å kunne holde en mynt som man med ganske stor sikkerhet kan si har blitt betalt som løsepenger til vikingene som hver sommer seilte nedover Seinen etter å ha presset kongen i Paris for alt sølvet… Bare det å eie en gjenstand som er så gammel!

Allerede som ung skaffet Ole seg en mynt utgitt av Pontus Pilatus, og det for en relativt rimelig penge. – Det er ikke det at jeg er spesielt religiøs, men tanken på at det gikk an å eie en to tusen år gammel mynt, utstedt av en kjent person fra Bibelen, gjorde meg fjetret, forteller han entusiastisk. Man skulle kanskje tro at en av grunnleggerne til Europas største mynthandel hadde en ganske imponerende samling selv, men slik er det faktisk ikke.

– Jeg har blitt mindre og mindre opptatt av å eie frimerkene og myntene selv. Da jeg var ung samlet jeg mer tradisjonelt, skulle fylle alle luker i det fortrykte frimerkealbumet og ha alle årganger av en mynttype og slikt. Nå har jeg blitt mer opptatt av hvordan pengene har blitt brukt. Hvordan vi kan forstå maktforholdene, og hvordan myntenes plass har vært i historien gjennom ulike epoker.

Som hobbyhistoriker setter Ole ofte sammen teorier. Mye innen numismatikk (læren om mynt, red. anm.) er lite forsket på.

– Kanskje ble mynt og penger innført i Norge som en del av kristningsprosessen, lurer Ole. – Tiende kunne jo ikke betales med fisk og korn. Prester, kristendom og mynter kom ganske samtidig til Norge. Tilfeldig? Selvfølgelig var det ikke det! Jeg tror det henger tett sammen.

For noen år siden støttet Ole og Samlerhuset et norsk forskningsprosjekt ved Kulturhistorisk museum i Oslo om myntfunn i kirkegulv, med 150.000 kroner. Støtten førte senere til en statlig støtte på 7 millioner, og er nå det største myntforskningsprosjektet i Europa.

– Kanskje førte Samlerhusets nysgjerrighet til at dette ble så stort?

TROR PÅ FUNN I HAFRSFJORD

Samfunnsengasjementet er noe som har kommet sterkere med årene.

– Da jeg startet virksomheten var det ikke det som var fokus. Da var samlerinteressen og gründerdrømmen størst. Jeg legger ikke skjul på at vi fremdeles skal tjene penger, men det gleder meg å bidra til relevante prosjekter i samfunnet.

Et av Samlerhusets nyeste sponsorat er til foreningen Funn i Hafrsfjord og deres søken etter spor etter Slaget i Hafrsfjord.

– Historie og arkeologi får nesten ingen støtte. Men bidrar noen med litt, er det lettere å få mer tilskudd flere steder og sette i gang. Ballen begynner å rulle.

Som vikingtidsentusiast lot Ole seg fascinere av prosjektet.

– Jeg er vestlending og sjøhistorie har alltid vært der og fascinert meg. Vikingene var tøffe. Når det er såpass mye som tyder på at det har stått et slag i Hafrsfjord, som var helt avgjørende for Harald Hårfagres rikssamling, så tror jeg på at vi kommer til å finne noe der i forbindelse med det omfattende søket som nå gjøres! Tenk deg bare; det var kanskje mer enn tusen mann på hver side da slaget sto. Selv om man vet at de trente på å vrenge av seg brynja når de falt over bord, har det kanskje ikke vært så enkelt med en øks i hodet, ler han. – Jeg tror det er mange som gikk til bunns, og at det finnes både økser, spyd, sverd og skjold der nede. Det er dessuten grunn til å tenke at det kan være noen skip.

Ole har følgende teori: Etter å ha tapt et slag, måtte man trekke seg tilbake. Man fikk kanskje ikke seilt ut igjen det smale sundet til det som utgjør Hafrsfjord, og man måtte kanskje bare rømme til fots, som det står i Heimskringla, forlate skipene der de lå. Vinnersiden satt da med en haug med skip de ikke fikk tatt med seg. Og for å hindre fienden i å vende tilbake til dem, ble noen kanskje sunket.

– Dette er kun spekulasjoner, her har vi ingen skriftlige kilder som bekrefter teorien, presiserer han. –Men har vi rett, kan det være håp om å finne flere vikingskip på bunnen av Hafrsfjord.

– Jeg liker mynter utgitt av vikingene, og hadde tidligere en fin samling mynter utgitt av ulike vikingkonger, heriblant blant annet de første fra Sverige og Danmark. De første myntene fra det greske Lydia i dagens Tyrkia er også fascinerende. Det er noe med en oppfinnelse som er 2.600 år gammel, men hvor konseptet nesten er nøyaktig det samme den dag i dag: Små runde metallbiter med inskripsjon, garantert av konge eller stat, og som alle godtar som betalingsmiddel.

Men hva med de moderne medaljene, det er jo det Samlerhuset selger mest av?

– Det er en myte at vi selger mest av dette, slår Ole Bjørn Fausa fast. – Det er jo klart at vi er mest synlig med moderne utgivelser, blant annet i tv-reklame, men i Norge selger vi ca. femti/femti eldre og moderne objekter. Men vi ser på responsen vi får at vi favner en interesse og et engasjement hos mange med de moderne mynt- og medaljeutgivelsene. Det er samfunnsaktuelle temaer det dreier seg om. Jeg tror vi har blitt mer og mer bevisste på at vår misjon er å fortelle historien gjennom metall. Vi må ha respekt for at dagens hendelser, er morgendagens historie. Og vi opplever at det at vi nå eier myntverket gjør at vi har påtatt oss et ansvar for å videreføre en kulturtradisjon i Norge. Vi strever for å holde liv i myntverket, men det er jo en kulturinstitusjon av dimensjoner. Norges nest eldste produksjonsbedrift er det. Og de har preget historien vår i metall. Den er nedarvet i generasjoner i snart trehundreogfemti år nå. Det er ikke småtterier. På den måten tar vi del i historiefortellingen på vår måte. Jeg synes mynt og medalje er en fin måte å hedre de som hedres bør. Det er kanskje ikke som et kanonsmell, men en stillfaren og verdig, fin måte å hedre noen på.

Ole trekker frem et konkret eksempel på hvordan en medalje kan rette oppmerksomheten mot noe:

– Historien om motstandsgruppa «Pellegruppa» var for mange, inkludert meg selv, ganske ukjent.

Men da Samlerhuset skulle reise statuen til minne om Max Manus i 2011, tok noen kontakt angående Pelle-gruppa.

For Pelle-gruppa hadde gjort en ikke ubetydelig innsats da de sørget for å senke flere tyske skip ved Aker Brygge på et svært kritisk tidspunkt under verdenskrigen. Men den historien var slettes ikke velkjent, og i realiteten var historien av mange forsøkt feiet under teppet. Da vi bestemte oss for å engasjere oss, ble det laget en medalje, og en flott bronsestatue og minneplakett over sabotasjegruppa ble reist. Minnemedaljen ble delt ut til etterkommere av de medlemmene det lyktes å identifisere i en høytidelige seremoni i festsalen i Oslo rådhus med tusen gjester og både Oslos daværende ordfører Fabian Stang og kronprins Haakon tilstede, samt representanter fra regjering og Storting. Medaljene ble også solgt til mange ivrige samlere i landet.

– Det var mange som gråt da de fikk utdelt minnemedaljen, og mange som bare nylig hadde fått vite hva deres far eller bestefar hadde vært med på. Noen ganger kan en mynt eller medalje spille en viktig samfunnsrolle i å dokumentere og fortelle, og vi har gang på gang blitt oppmerksomme på at vi kan gjøre en forskjell i å fortelle historie og bidra til å dokumentere samtiden vår.

Noen som virkelig gjorde en forskjell under 2. verdenskrig, var de mange norske krigsseilerne. – Det er noe vi vet nå, men før visste ikke folk hvilken fantastisk rolle krigsseilerne spilte. Som Admiral Dickens sa: Uten de norske krigsseilerne kunne vi like godt ha kapitulert.

– For å rette søkelyset på krigsseilerne har vi også gjort et par større løft. For eksempel da vi rettet søkelyset på skipet «SS Gairsoppa», som var på vei fra India til Storbritannia fullastet med sølv for å betale for motstandskampen, da skipet ble sunket av tyske torpedoer i 1941. Skipet med sølv sank til 4.700 meters dyp og gikk tilsynelatende tapt. Tapet av sølvet var en av mange puslebiter i spillet som førte til at USA gikk inn i krigen. Alternativet hadde vært at Storbritannia måtte ha kapitulert, bankerott som de var da de håpet om den store sølvleveransen glapp. Da sølvet for noen år siden ble hentet opp fra vraket av SS Gairsoppa, ble Samlerhuset tilbudt å kjøpe deler av fangsten. Sølvet ble smeltet om og brukt til å prege minnemedaljer som hedret krigsseilerne. Overskuddet gikk til å etablere krigsseilerregisteret.

- Det var mange norske krigsseilere som kjempet for vår frihet. Også i konvoien med SS Gairsoppa. Vi følte det ble feil å tjene penger på akkurat dette.

Samlerhuset kontaktet forfatter Jon Michelet som hadde pekt på Stiftelsen Arkivet som forvalter av et krigsseilerregister . Vi tenkte at vi nok ikke hadde nok, men med litt over 1 million ble det ansatt en koordinator som blant annet jobbet  mot alle sjømannsforeningene, og det var nok penger til å investere i et godt datasystem, med en internettside for hver krigsseiler. Etter litt over et år gikk regjeringen inn med et statlig tilskudd, og nå er krigsseilerregisteret blitt en institusjon. Jeg tenkte ikke så mye på det de første årene, men nå har jeg virkelig forstått hvilken gave vi sitter på, der mynter og medaljer kan påvirke viktige saker i samfunnet vårt. Og da kan noe moderne være like fantastisk som det gamle. Det er sånt som gjør at jeg føler jeg har verdens beste jobb. 

Selv om Ole Bjørn Fausa snakker varmt om samfunnsengasjement og sosialt ansvar, legger han ikke skjul på at samlerverden også kan være god business.

– Hvis vi ikke går med overskudd, kan vi ikke støtte mange gode tiltak.

– Mange har sett at vi fra tid til annen gir bort et objekt gratis, og lurer på hvordan vi kan gjøre det. – Når vi gir bort en gratis mynt er vi glade og stolte over å kunne bidra bredt til å formidle en historie, men vi gjør det jo selvsagt også i håp om å tjene penger over tid. Vi ønsker selvfølgelig gjerne at det fører til at vi kommer i kontakt med nye samfunns-, kultur-, og historieinteresserte som kan inspireres inn i samlegledens verden. Mange som kanskje i utgangspunktet ikke ser på seg selv som en samler, men som på sikt kan bli klar over hvor spennende samling er, og som kan bli bitt av basillen med hobbysamling.

Er samlere en utdøende rase?

– Nei, jeg opplever det nesten mer motsatt. Mitt inntrykk er at folk blir mer og mer interesserte i historie. Folk er kanskje lei av det overfladiske og vil lære mer. Historieinteresse blir ikke lenger sett på som så nerdete, nå er det kanskje til og med litt kult, kunnskap er jo i alle fall ikke feil, mener Ole. – Litt nerdete er det jo, men det blir ofte en artig samtale i sosiale sammenhenger når du sier du er interessert i for eksempel mongolske herskere, ler han.

Å SAMLE LIGGER ROTFESTA FRA GAMMELT AV

– Det er ikke alle som tenker over at de samler. Men hvis man begynner å resonnere, finner de aller fleste ut at det er et eller annet de samler på, mener Ole. – Det å samle ligger rotfesta fra gammelt av. Det, og noe som jeg opplever gjelder for mange menn: Hogge ved. Jeg elsker å hogge ved. Og det sier mange andre menn jeg prater med også. Jeg tror det er et eller annet med urmennesket, kombinert med at mange av oss ikke jobber med noe fysisk til hverdags. Når jeg hogger ved kan jeg tenke ut noen veldig lure ideer, ler Ole, og legger til: På hytta har jeg ved for over 100 år, men jeg fortsetter å hogge likevel!