Produksjonen ved Sølvverket på Kongsberg ble igangsatt i 1623 og de fire første årene ble alt sølv fraktet til København for utmyntning der. De første dalermyntene av det norske sølvet fikk Kong Christian IV i hende 31. mars 1624. Alt to uker tidligere ble det holdt takkegudstjeneste i alle danske og norske kirker. «Herrens velsignelse gjør rik», het det på latin i reversomskriften på de nyslåtte dalerne. Danmark var i strid med Tyskland og Sverige, og det var utrygt og upraktisk å sende sølv fra Kongsberg til København for deretter å sende ferdigslått mynt tilbake til Norge. Derfor besluttet kong Christian IV å opprette et eget myntverk i Norge.
Takket være sølvet fra Kongsberg ble det i 1628 opprettet et myntverksted vest for det gamle brannherjede Oslo etter storbrannen i 1623, i «den nye byen» Christiania. «Her skal byen ligge,» pekte Christian IV, og så ble det slik. Han forordnet også at alle nye hus skulle bygges i mur, med Akershus som slott og festning. Christian IV bestemte også at Norge skulle få ssitt eget myntverk i nettopp Christiania. Gullsmed Anders Pedersen ble utnevnt til myntmester 28. april samme år. Anders Pedersen preget mynt for kongen for egen regning, på den måten at han fikk en viss betaling for hver kilo mynt han produserte. Jo mer effektiv han var, jo mer tjente han, og myntverket hans. Pedersen ble avskjediget i 1642 «efter at have begået misligheder.» Vi vet ikke i dag hvor myntverket faktisk lå, men vi er sikre på at det lå i Myntgata. Derav navnet, som du kan finne på gaten den dag i dag.
MYNTER AV HALLVARDSKRINET?
Det var imidlertid ikke første gang at kongen hadde preget mynt i Oslo! Første gang vi møter Oslo på Wolfgang Heimbach: Kong Frederik d. 3. (1615–1678) Museum of National History at Frederiksborg slott. Frederik III til hest. mynt er under hertug Håkon Magnusson som utgav mynt med innskriften: MONETA ASLOIA. «Myntverket i Oslo». Håkon fortsatte å slå mynt i Oslo etter han ble konge i 1299. På disse penningene kan vi lese innskriften: MONETA OSLO(IE). Etter å ha rømt til Nederland åtte år tidligere, forsøkte Christian II å gjenvinne sitt arverike Norge med en hær av leiesoldater vinteren 1531-1532. Leietroppene tok Oslo og beleiret Akershus festning. Beleiringen varte og rakk, og Christian kom i pengevansker. Da fikk han låne myntmester og myntredskap fra motstanderen, lensherre Mogens Gyldenstjerne på Akershus. Slik myntet Christian II såkalte klippingmynter i Oslo. Det var manko på sølv, og Christian måtte få metallet fra erkebiskopen og andre norske biskoper. Det var mye kirkesølv som nå gikk til
myntmetall. Det gikk etter sigende så langt at myntmesteren gikk løs på sølvet i det berømte St. Halvardskrinet i Oslo. Andre kilder hevder at skrinet etter St. Hallvard ble fjernet fra høyalteret allerede under striden mellom baglerne og birkebeinerne tre hundre år tidligere. Om det er denne helligdommen som vi ser igjen i Christians klippinger, er derfor høyst uvisst. I alle fall er disse myntene sjeldent gode i metallet. De er målt til over 97 % sølv.
TRE GENERASJONER GRÜNER VAR MYNTMESTERE
Det var den tyske gullsmeden Peter Grüner den eldre som overtok som myntmester for Kongens Mynt i Christiania etter Anders Pedersen. Han skrev på tysk i hele sitt liv, og hadde trolig opprinnelig kommet til Danmark fra Tyskland under 30-årskrigen. Tre generasjoner Grüner skulle nå komme til å etterfølge hverandre som myntmestere i Christiania. Familien Grüner bodde i Statholdergården. Friedrich Grüner ble gift med datteren på Nedre Foss gård, som lå der Grünerløkka i dag ligger. Slik kom Grünerløkka til å bli oppkalt etter ham. Peter Grüner den yngre ble født i Christiania i 1656. Hans far myntmester Friedrich Grüner hadde sørget for embetsutnevnelse for sønnen før sin død. Friedrich Grüner døde i 1674 og Peter Grüner den yngre overtok dermed automatisk stillingen som myntmester i Christiania, på samme betingelser som sin far, nemlig som forpaktning og selvstendig forretning. Transporten av sølv fra Kongsberg til Christiania kunne etter datidens målestokk være krevende og by på sikkerhetsmessige og økonomiske utfordringer. Christian V bestemte derfor at «Mynten» etter kongelig befaling av 16. desember 1686 skulle flyttes til Kongsberg. Men kongen lot myntverket i Christiania fortsette i privat regi, hvor sølv som ble innlevert av private kunne omgjøres til mynt, mot en avgift til kongen. Volumet var imidlertid lite, og med dette var det slutt for «Myntens» glanstid i Christiania, selv om det fremdeles var produksjon
her frem til 1695.
RUINERT
Den nye store bybrannen i Oslo i 1694 la huset til Grüner i ruiner. Varelageret på 14 500 riksdaler gikk også tapt i brannen og myntmesteren ble ruinert. Heldigvis hadde han fortsatt Nedre Foss å falle tilbake på. Grüners hustru S. A. Mecklenburg var visstnok en meget energisk dame. Som nevnt mistet hun og hennes mann alt hva de eide ved den ulykkelige brannen. Hele «Mynten» med innredning, hus og innbo, klær, rubb og stubb. Men det stoppet ikke der. Da «Mynten» i Christiania ble så godt som nedlagt viste det seg ved det endelige oppgjør at P. Grüner var kommet til kort i forhold til avregningen mot kongen. De beregninger som var gjort slo ikke til. I alt skyldte «Mynten» 263 ¼ riksdaler og 8 skilling til kongen. Etter brannen,
da P. Grüner var død, sendte hans enke derfor inn en søknad til kongen, hvor hun forklarer grunnen til mankoen, og søker om at beløpet må bli ettergitt. Den 29/10 1695 etterga kongen 100 riksdaler. Resten skulle betales. «Myntens» hus var nedbrent og hermed var all utmynting i Christiania slutt. Utmyntingen her opphørte dermed med P. Grüners død. Det finnes nemlig ikke mynter fra Grüners verksted med senere årstall enn 1695.
MYNTENE
Hovedmynten ved Kongens Mynt i Christiania var speciedaleren, selv om mark-mynter utgjorde hoveddelen når man regner verdi. Utenom det gjeve dalerstykket, marken og den vesle skillingen ble det preget ulike andre nominaler. Disse var dels knyttet til speciedaleren som dobbelte (unntaksvis tre- og firedobbelte), halve, kvarte og åttendels speciedalere, dels som multipler av skillingen og mark. Norge hadde dermed en mer omfattende myntrekke enn noen gang tidligere. Christian IVs etterfølgere, Frederik III og Christian V, preget store mengder sølvmynt i Christiania. Unntaksvis ble også gulldukater myntet. Ved myntverket var de skeptiske til sannhetsgehalten i opplysningene om norske gullforekomster fra Arendal-traktene. Myntene som ble preget av norsk gull i 1647 har et par briller som motiv, ledsaget av innskriften «Se undrene hjemme» på latin. Av den grunn blir myntene kalt for brilledukater. Det ble laget ytterst få etter som gullforekomstene var nærmest ubetydelige. I årene fra 1644 til 1647 ble det preget en temmelig eiendommelig mynt i Christiania, i valørene en og to mark. Her står det «Justus Jehova Judex» med hebraiske bokstaver. Hebraiske bokstaver er selvsagt en stor overraskelse på en norsk mynt. Uttrykket betyr «Herren være en rettferdigdommer». Det var kongen selv som skal ha stått for utformingen, og bakgrunnen var forbitrelse over svenskenes invasjon av Jylland, som var brudd på en fredsavtale mellom de to landene. Disse spennende myntene er faktisk mulig å få tak i for en overkommelig pris. Utmyntningen i Christiania ble mindre etter opprettelsen av myntverket på Kongsberg i 1686, men virksomheten varte som nevnt i forpaktning til 1695.
TRE KONGER
Tre betydelige konger i dansknorsk historie preget sine mynter i Christiania. Byens grunnlegger; Christian IV. Kongen som innførte eneveldet; Frederik III, og Christian V. Sistnevnte var det altså som defacto nedla myntverket i Christiania, men som samtidig opprettet den virksomhet som fortsatt er en av Norges eldste industrivirksomheter i fortsatt drift, Det norske myntverket på Kongsberg. Selv døde Christian V etter å ha blitt angrepet av en skadeskutt hjort under en revejakt.
