De som er offisielle medlemmer av kongerekken står helt venstrestilt, mens de som ikke styrte på egen hånd, gjerne som visekonger under en ofte dansk overkonge, står med innfelt. Det norske kongehus’ kongerekke er den vi forholder oss til, og der vil herskere som ikke får ordensnummer ikke regnes som offisielle.
Innhold
Det selvstendige Norge (1905-)
Vikingkongene (872-1130)
Det var mange småkonger i Norge på midten av 800-tallet, men behovet for en sterk og samlende konge ble viktigere etter at krigerkonger fra andre områder truet. Etter at Harald Hårfagre samlet Norge, i det minste Vestlandet og nordover, ble Norge som identitet mer tydelig. Fram til Magnus den Gode var Norge også et tøyelig begrep med både Viken og Trondheim med skiftende lojalitet. I de hundre årene fra Magnus den Gode til og med Sigurd Jorsalfare var Norge et rike for det meste i intern fred, men med flere krangler med svensker og dansker.
Harald I Halfdanson «Hårfagre» (872-931)
I en periode der stadig flere områder ble samlet under mektige krigerkonger, var det et tidsspørsmål før noen ville prøve å samle Norge. Den «noen» ble Harald I Hårfagre, en mektig krigerkonge med en god forståelse for allianser og forretninger. Harald Hårfagre beseiret sine motstandere i Hafrsfjord, og styrte deretter Vestlandet uten reell konkurranse.
Harald Hårfagre var ikke spesielt tilgivende mot sine motstandere, og han forsynte seg grovt av deres gårder. Harald var ingen diplomat, og styrte med hård hånd. Imidlertid styrte han i allianse med ladejarlene i Trøndelag og høvdingene i Hålogaland. Mesteparten av Østlandet var fortsatt utenfor hans styre.
Eirik I Haraldsson «Blodøks» (931-933)
Eirik I Blodøks’ historie er svært delt. Enkelte så på ham som en stor og ærbar kriger, andre som en puslete ektemann. Noen mente at han ble tatt imot som en helt i Vallhall, andre at han ble jaget fra først Norge, og så Northumberland. Det eneste som er sikkert, er at han var konge i fem år, og at han var den første med det til da noe uvanlige navnet «Eirik». En av grunnene til at han mislyktes som konge, lå i hans manglende evne til å forhandle med jarlene i Møre og på Lade – nå Trondheim.
Håkon I Haraldsson «den gode», «Adalsteinsfostre» (935-961)
Håkon den gode er et godt bevis på hva en god utdannelse kan gjøre av forskjell. I motsetning til sine andre brødre, ble Håkon oppdratt av Adalstein av England, som lærte ham diplomati og statskunst. Med denne forhandlingskunsten lyktes han i å forhandle med jarlene på Møre og Lade, og bekjempe Eirik. Håkon I ble ny konge, og ble den første kristne kongen, om enn han ikke prøvde å kristne landet. Han hentet makten i samarbeid med bønder og jarler, og opprettet både leidangen – en felles flåte – og lagtinget – et lovgivende og dømmende organ med basis i folket.
Det var stort sett fredelig under ham, men tre ganger prøvde Eirik Is sønner å gjenerobre landet med dansk hjelp. De lyktes ikke stort, men i det tredje forsøket ble Håkon I skadet så hardt at han langsomt blødde i hjel. Før han døde, ga han ordre om at Eiriks sønn Harald skulle ta over.
Harald II Eiriksson «Gråfell» (961-970)
Harald II Gråfell var sin far lik, og trodde mer på erobringer enn på diplomati. Han ble konge formelt som en form for underkonge av Harald Blåtann. Harald II Gråfell bekjempet jarlene på Lade og Møre, og kontrollerte dermed som første konge hele norskekysten fram til omtrent Grenland. Da han drepte de to jarlene der også, hadde han kontroll over hele Norge. Da han ble så rik, trengte han ikke Blåtanns støtte, og han brøt løs. I 970 ble imidlertid Harald Gråfell drept i et bakhold på Limfjorden. Navnet «Gråfell» kan spille på ekornskappen han gikk med, et svært dyrt plagg.
Håkon Sigurdsson Ladejarl (970-995)
Håkon Jarl ble ikke konge av Norge, men han ble jarl av mektige Lade, som nå ligger i Trondheim. Som representant for et Trøndelag stadig mer misfornøyd med Harald Gråfell skapte Håkon Jarl problemer for kongen, allierte seg med Harald Blåtann i Danmark og lyktes i å forhandle seg til topps. Han var også relativt selvstendig fra Harald Blåtann, og etter ham Svein Tveskjegg fra Danmark. Mot slutten ble han imidlertid grådig og eiesyk over kvinner, og han fikk hele Trøndelag mot seg. Han gjemte seg i en grisebinge, der han ble drept av sin egen trell, Kark.
Olav I Tryggvason (995-1000)
Olav I Tryggvason hadde allerede støtte i Trøndelag mot den stadig mindre populære Håkon Jarl. Olav I Tryggvason hadde vist seg som en dyktig kriger, og som konge tok han det på seg å ta tilbake områder som lå under Danmark. Det lyktes han i, og med ham ble Norge et rike som forsvarte seg godt mot utenlandsk påvirkning. Han ble også den første kongen som preget norske mynter, og han grunnla Trondheim. Hans andre prosjekt var å kristne Norge, noe som foregikk lite frivillig og skapte ham fiender. Til slutt ble Olav Tryggvason drept i et bakholdsangrep ved Svolder av svenskekongens, danskekongens og ladejarlens menn.
Eirik, Svein og Håkon Ladejarler (1000-1016)
Eirik Ladejarl var med på å bekjempe Olav Tryggvason, og han og broren Svein delte Norge mellom seg, med svenskekongen og den danske kong Svein Tveskjegg som overkonger. Eirik var den dominerende av de to brødrene, og han tok flere viktige avgjørelser, blant dem at han ikke ønsket å presse kristendommen på folk. Svein og Eirik styrte ganske selvstendig, og Eirik som konge i alt annet enn navnet. Danskekongens innflytelse beveget seg lite utenfor å få penger. I 1012 ble Eirik med på slag i England, og opphørte å styre Norge. Hans sønn Håkon Eiriksson tok over, og forble sammen med Svein ladejarl til slaget ved Nesjar, der de tapte.
Olav II Haraldsson «Digre», «den hellige» (1016-1028)
Olav II Haraldsson hadde markert seg i svært tidlig alder som viking, og i 1016, da han var omtrent 23 år, beseiret han Svein Ladejarl og hans menn i slaget ved Nesjar. Deretter ble han ubestridt konge. Han var langt fra en fredelig konge. Han monopoliserte handelen med nord og tjente seg rik. Deretter fortsatte han Olav Tryggvasons prosjekt med å kristne hele landet. Kalv Arnesson var en viktig alliert, men da Olav II ble invitert til bryllupet til eldstesønnen til Kalv og drepte begge Kalvs sønner, fikk også han nok, og flere med ham. De allierte seg med Knut den mektige og jaget Olav II vekk. Han prøvde seg igjen to år etter, men ble drept på Stiklestad.
Håkon Ladejarl (1028-29)
Håkon Ladejarl ble utnevnt som jarl av Norge av Knut den mektige etter at Olav den hellige ble jaget bort. Imidlertid druknet han på vei til Norge, og dermed døde ladejarlenes linje ut. Dermed forsvant en av de største truslene til kongemakten.
Svein Knutsson (1029-1035)
Da Håkon Ladejarl døde, utnevnte Knut den mektige sin egen sønn Svein Knutsson (eller Alfivason) til visekonge av Norge. Selv om Olav den hellige mislyktes i å vinne tilbake Norge, var Svein langt fra populær. Han hadde valgt en mer direkte måte å styre Norge på, og det betydde mer maktutøvelse, strengere lover og høyere skatter. Han ble så upopulær at selv fiender av Olav den hellige dro for å hente sønnen hans til å bli konge. Sønnen, Magnus, ble støttet av så mange at Svein flyktet til Danmark, og døde året senere.
Magnus Olavsson «den gode» (1035-1047)
Magnus den gode hadde ikke bare gode hjelpere, men også litt flaks. Uten ladejarler og med Knut den mektige død samme år, var det ingen naturlige fiender for ham. I begynnelsen ble den unge gutten gitt gode råd av Einar Tambarskjelve, men deretter styrte han selv. Han begynte med grusom hevn på de som hadde drept faren, men etter råd oppga han dette, fjernet lovene til Svein Knutsson og skapte en ustabil enighet. I 1042 tok han også over Danmark og styrte der fram til han falt av hesten og døde i 1047. Tilnavnet «den gode» er en grov overdrivelse, og det heter at han ble kalt det fordi de som overlevde hevnlysten hans kalte ham «den gode» fordi deres liv ble spart.
Harald III Sigurdsson «Hardråde» (1046-1066)
Harald Hardråde begynte sin karriere som leiesoldat i Bysants, og gjorde en kometkarriere. I løpet av ett år tok han over somleder for den beryktede Væringgarden, en spesielt tøff legion. Harald tjente seg svært rik under oppholdet. Imidlertid dro han hjemover i 1046 med store rikdommer og mye krigskunst. Harald Hardråde viste liten nåde over sine fiender, og erobret Østlandet, som stort sett hadde vært kontrollert av danskene gjennom småjarler, og angrep Danmark. Erobringene ga ham tilnavnet «hardråde», da han selv i vikingsammenheng ble kjent som brutal. Resultatet ble at ingen prøvde å bekjempe ham. Om han grunnla Oslo er ukjent, men han spilte en viktig rolle i utviklingen av byen. Døde ved Stamford Bridge da han prøvde å erobre England.
Magnus II Haraldsson (1066-1069)
Akkurat som Håkon Ladejarl, er Magnus II en av de «blunker du, går du glipp av dem» -kongene. Han ble konge da faren Harald Hardråde bestemte seg for å erobre England. Da Harald Hardråde døde og storebroren Olav kom hjem året etter, delte de kongeriket mellom seg. Magnus II døde imidlertid av enten ringorm eller forgiftning av meldrøye. Lite er visst om ham som konge.
Olav III Haraldsson «Kyrre» (1067-1093)
Olav Kyrre – den fredelige – var en dyktig diplomat og statsmann. Han får ikke mange sidene i Heimskringla, da det var få slag, men vi vet at han gjorde gode avtaler med Vilhelm Erobreren av England og Svein Estridsson av Danmark. Siden det var fred, lyktes Olav Kyrre i å styrke kongemakten, staten og rettsorganisasjonen. I tillegg ble forholdet til paven bedre, og det ble opprettet faste bispeseter. Olav Kyrre har fått æren av å være Bergens grunnlegger. Han var også den første kongen som kunne lese.
Håkon Magnusson Toresfostre (1093-94)
Håkon Magnusson Toresforstre var sønn av Magnus II, og ble utropt til konge av Trøndelag og Oppland. Han rakk knapt å utgjøre noen større maktbase, da fetteren Magnus Haraldsson «Berrføtt» aldri anerkjente han. Håkon Toresforstre har ikke noe tall etter seg, og regnes i kongerekken uten helt offisiell status. Han døde etter ett års tid på rypejakt.
Magnus III Olavsson «Berrføtt» (1093-1103)
Magnus Berrføtt var den siste vikingkonge, og liknet lite på faren Olav Kyrre. Han var ikke ukjent med å gå til strid, gjerne i Sverige og delene sør i Sverige som da tilhørte Danmark. Det ble også en del kamper i Irskesjøen. Man, Skottland, Wales og Irland fikk merke Magnus Berrføtts tilstedeværelse. Imidlertid ble han drept i Irland. Magnus Berrføtt lyktes imidlertid med å befeste kongens og kirkens makt, førstnevnte ved å utnevnte folk i slekten sin til viktige stillinger.
Olav Magnusson (1103-1115)
Alle sønnene til Magnus III Berrføtt hadde lik rett til tronen, og dermed ble Norge styrt av tre konger: Øystein, Sigurd og Olav. Olav ble bare 16 år gammel før han døde, og markerte seg ikke nok til at han har fått et offisielt kongenavn. Av mynter som er funnet fra de tre kongene, er det bare hans som er bevart.
Øystein I Magnusson (1103-23)
Øystein I Magnusson var den eldste av brødrene, og han brukte mye tid på å bygge ut både klostre, kirker og andre bygg rundt om i Norge. Og enda han var konge i lang tid, er det lite vi vet om ham. Sannsynligvis var han som Olav Kyrre en av de kongene som ikke gikk til krig og heller styrket statsapparatet. Det var ikke slik skaldene sang om. Øystein og Sigurd styrte landet ved blant annet å være i hver sin del av landet helt til Øystein døde a sykdom.
Sigurd I Jorsalfare (1103-30)
Sigurd Jorsalfare var den første europeiske kongen som personlig dro med på korstog. Navnet betyr «Jerusalem-farer», og han var med i erobringen av byen Sidon. For dette fikk han en relikvie, som skal ha vært en flis fra Jesu kors. Sigurd var tilbake i Norge i 1111, og styrte de neste 19 årene som konge, de siste syv som enekonge. Akkurat som Øystein, var Sigurd lite kjent for kamper inne i Norge, og det var fredelig med ham. Han var dermed den siste kongen som hadde fred på omtrent hundre år.
Borgerkrig (1130-1217)
Den germanske arvefølge, som ga alle sønner lik rett til tronen, ble etter hvert en hemsko. Det ble for mange som ville ha kronen, og for mange oppdelinger. I tillegg ble det flere interessegrupper, som landmennene, en adelsgruppe som stilte seg bak visse kandidater. Kongene kriget ofte med hverandre, og mot slutten av 1100-tallet ble krigen religiøs. Kong Sverres splittende kirkepolitikk ble opphavet til Baglerne på Østlandet, som kjempet mot Birkebeinerne i Trondheim.
Magnus IV Sigurdsson «den blinde» (1130-35)
Harald IV Magnusson «Gille» (1130-36)
For nå begynte borgerkrigen. De to var Magnus den blinde og Harald Gille. Magnus var sønn av Sigurd Jorsalfare, mens Harald Gille mente at han var sønn av Magnus Berrføtt. Magnus var kjent som gjerrig, hovmodig og uvennlig, mens Harald var den rake motsetningen, en dyktig alliansebygger. De hadde et samkongedømme helt i begynnelsen, men det var et tidsspørsmål før det sprakk. Magnus startet, men Harald Gille vant. Hans menn lemlestet kongen, kastrerte ham og stakk ut øynene, derav «den blinde». Harald var dermed enekonge i ett år, før pretendenten Sigurd Slembe tok livet av ham. Han ble imidlertid bannlyst, og etter et dårlig forsøk på å få med seg den nå sterkt reduserte Magnus den blinde, døde begge de to i slag i 1139.
Magnus Haraldsson (1136-1145)
Magnus Haraldsson er nok et parentes i kongerekken, og egentlig ikke regnet med. Han var yngste sønn av Harald Gille, og ble bare ti år gammel. Han var formelt konge, og ble regnet med i datiden, men i ettertiden er han altså dyttet ut.
Sigurd II Haraldsson «Munn» (1136-1155)
De naturlige arvingene til riket var nå Sigurd Munn og Inge Krokrygg. Sigurd, som var eldst, hadde et rykte som kvinneforfører, noe som fikk betydning for senere konger. Problemet til Sigurd var altså det at ved at kirken ble stadig større, blant annet ved opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152-53, ble «ektefødte» konger foretrukket hos kirken. Inge var født av dronningen, mens Sigurd Munn, som altså selv hadde et avslappet forhold til troskap, var mindre anerkjent. Sigurd Munn valgte etter hvert å samarbeide med Øystein Haraldsson for å bekjempe Inge. I stedet angrep Inge Sigurd, som falt i slaget.
Inge I Haraldsson «Krokrygg» (1136-61)
Inge Krokrygg og Sigurd Munn var begge svært unge da faren Harald Gille døde. I 1142 kom Øystein Haraldsson inn med en stor hær, og fikk sin tredjedel av arven. Det var fred i tretten år, der Inge Krokryggs områder ble styrt av dyktige og manipulative lendmenn som Erling Skakke og Gregorius Dagsson. I frykt for at nå voksne Sigurd skulle bekjempe Inge ved hjelp av Øystein, slo Inge til og drepte Sigurd i slag i 1155. Deretter slo han Øystein Haraldsson i 1157, men Sigurd og Øysteins støttespillere sto sammen bak Håkon Herdebrei, og i 1161 falt Inge i slag mot 14 år gamle Herdebrei.
Øystein II Haraldsson (1142-1157)
Øystein II var anerkjent av Harald Gille som hans sønn, og i 1142 kom han til Norge med en egen hird. Han var som Sigurd ikke sønn av dronningen, noe som falt den stadig mektigere kirken tungt for brystet. I tillegg hadde Inge manipulative ledere som Erling Skakke og Gregorius Dagsson i spissen. Det måtte ende med bråk. Øystein og Sigurd Munn samarbeidet, men Inge Krokrygg angrep Sigurd før Øystein var klar, og deretter gikk han mot Øystein, som falt i slag i 1157.
Håkon II Herdebrei (1157-62)
Håkon Herdebrei ble utnevnt til konge da Øystein II døde, men det var altså i kamp med Inge Krokrygg. Håkon Herdebrei beseiret Inge Krokrygg i 1161, men fikk ikke være konge lenge. Allerede året etter, 16 år gammel, falt han i strid mot Magnus Erlingsson.
Magnus V Erlingsson (1161-1184)
Om Håkon Herdebrei var ung, var Magnus Erlingsson betydelig yngre. I 1162 var han seks år gammel da hans styrker beseiret Håkon Herdebreis. Magnus var sønn av lendmannen Erling Skakke, men Skakke var gift med den ektefødte datteren til Sigurd Jorsalfare. Kirken og adelen hadde fått nok av strid, og da Magnus Erlingsson ble kronet og salvet av erkebiskopen, begynte en ny regel: Bare den førstefødte sønnen født innenfor ekteskap av en konge skulle ha arverett. Magnus og Erling bekjempet motstanderne, birkebeinerne, flere ganger. Imidlertid fikk de store problemer med færøyske Sverre Sigurdsson, visstnok sønn av Sigurd Munn. Erling falt i 1179 og Magnus i 1184.
Sverre Sigurdsson (1177-1202)
Sverre ble kronet av birkebeinerne til konge i 1177 da deres kandidat Øystein Møyla falt. Sverre var en uortodoks og svært dyktig kriger som bekjempet både Erling Skakke og Magnus Erlingsson. Sverre var en forløper for enevelde i og med at han utslettet lendmennenes makt og kom på kant med biskopene fordi han selv ville utnevne dem. Nettopp mangelen på adel ble senere et svakt punkt for nordmennene, men det hindret også en etablert adel slik Sverige og Danmark i lang tid hadde – og til dels fortsatt har. Sverre døde av sykdom som 50-åring, en respektabel alder for en konge da.
Håkon III Sverresson (1202-04)
Håkon III kjempet for Sverre, men da Sverre døde og han ble konge, gjorde han fred med biskopene og fikk dem tilbake. Dette var, akkurat som tronfølgeloven, et stort skritt ut av den lange konflikten som startet etter Sigurd Jorsalfares død over 70 år tidligere. Mens Sverre ble lyst i bann, fikk Håkon denne bannlysingen opphevet. Dessverre for ham og kanskje Norge døde Håkon III under uklare omstendigheter to år etter at han ble konge.
Inge II Bårdsson (1204-1217)
Inge II Bårdsson hadde et litt svakt argument for kongetronen. Hans mor var søster av kong Sverre. Det holdt for birkebeinerne, som valgte ham til konge. Baglerne på sin side støttet Filippus Simonsson, som også var nevø av en konge. Den kortsiktige løsningen var i 1208 å dele Norge i Viken, styrt av Filippus, og resten, styrt av Inge. Ikke at det skapte mye fred. Da begge døde i 1217, ble birkebeinerne og baglerne i det minste enige om Håkon IV Håkonsson som ny konge, og baglerne overgav seg.
Storhetstid (1217-1387)
Håkon IV Håkonsson ble den siste kongen av Norge som ikke var «ektefødt». Fra da av ble arverekkefølgen fra 1163 gjeldende. Den ga bare den førstefødte sønnen innenfor et ekteskap arverett. Med Håkon IV og hans etterfølgere ble Norge et land med en lesende overklasse, med byråkrati, orden og stabilitet. Kongene fortsatte utbyggingen fra Øystein Is tid, og Norge opplevde sin gullalder. Denne gullalderen fikk seg en knekk da den for det meste svenskfokuserte Magnus VII Eriksson ble konge, og med Svartedauden og en utvanning av en allerede redusert adel, ble storhetstiden over med den siste norskættede kongen, Olav IV.
Håkon IV Håkonsson (1217-63)
Kanskje mest kjent for at han som toåring ble med på det første Birkebeinerrennet, var Håkon IV Håkonsson like fullt en av Norges store konger. Under ham, og fram til 1240 hertug Skule, ble Norge større og mektigere enn tidligere. Som den første kongen som ble lært opp i å lese og skrive, var han svært viktig kulturelt. Han fikk oversatt bøker til norrønt, sivilisert hoffet etter europeisk mønster og hadde europeisk standard som mønster. Håkon bekjempet også opprørere, inkludert hertug Skule, og kom godt overens overfor kirken, som først ikke likte at han var en «lausunge». Han ordnet også på lovene og skaffet mye stabilitet i et land som sårt trengte det. Hans svakhet var likevel at han hadde en svært aggressiv utenrikspolitikk uten egentlige resultater, og han døde 59 år gammel på Orknøyene etter et mislykket forsøk på å få kontroll over Hebridene. Han forlot Norge langt sterkere enn han kom inn i det.
Magnus VI Håkonsson «Lagabøte» (1263-1280)
Magnus Lagabøte var den første norske kongen som vokste opp i en familie der kunnskap og lesing var viktig. Han ble hertug i 1240 og medkonge i 1257, så da faren døde i 1263, ble overgangen uproblematisk. Magnus sluttet fred med skottene og fikk til handelsavtaler. Han er likevel mest kjent som den som bøtte på lovene, altså gjorde dem bedre. Med utgangspunkt i farens arbeid, fikk han revidert de gamle lovene og laget en landslov. Bare Castilla, et da selvstendig land sentralt i Spania, var før Norge. Magnus Lagabøte ordnet også diplomatisk kontakt med andre land, og dermed fikk Norge en skrivefør klasse. Han gjennomførte også en myntreform, der tynne brakteater ble erstattet av mer solide penninger med motiv på begge sider.
Eirik II Magnusson «Prestehater» (1280-1299)
Eirik IIs kallenavn, «prestehater», er urettferdig, da han spilte en beskjeden rolle i det som ble en kamp mellom unge Eiriks rådgivere og kirken om kirkens rettigheter. Eirik II var stort sett mild mot kirken, men var mer aggressiv i dynastisk politikk i Skottland og regelrett krig mot danskene og hanseatene. Ingen av de to hadde store resultater. Som person var han konge som 11-åring, far som 14-åring og enkemann som 15-åring. Han falt også av hesten som 15-åring, og var i lang tid avhengig av andre.
Håkon V Magnusson (1299-1319)
Enda storebroren Eirik var konge, hadde Håkon V som hertug over Østlandet, Færøyene, Ryfylke og Shetland stor makt også før han ble konge. Håkon V utvidet i sin hertugtid Oslo betydelig. Som konge gjorde han Oslo til hovedsete. Håkon V var først og fremst kjent som en fredelig og rettferdig konge med vern overfor leilendinger og andre svakerestilte. Han var også opptatt av å omgi seg med velutdannete og lojale rådgivere for å unngå splid og begrense styre av egeninteresse. Håkon V byråkratiserte på mange måter Norge, og dermed fikk staten bedre oversikt over det som foregikk – på godt og vondt.
Magnus VII Eriksson (1319-1355)
Magnus VII ble konge av Norge som treåring etter at Norge og Sverige gikk inn i en union. Det var maktkamp mens han var mindreårig, men da han ble gammel nok, involverte han seg i å utvide den relativt hule unionen til også å inkludere Skåne. Dette var kostbart, og norske stormenn var bekymret for at han skulle bruke norske inntekter på dette. Til slutt ble hans to sønner øremerket for hvert sitt land. Storebroren Erik fikk Sverige, og Håkon ble tiltenkt Norge da han ble 15. I 1355 overlot han offisielt den norske tronen til Håkon, enda han fortsatt hadde innflytelse over landet i ti år til. I 1374 døde han i en drukningsulykke.
Håkon VI Magnusson (1355-1380)
Egentlig kronet i 1343, tre år gammel, var det først i 1355 han ble enekonge. Han var konge i Sverige i fire år før det ble opprør mot ham ettersom svenskene syntes han samarbeidet for tett med svenskenes fiender. Håkon VI var mest opptatt av å vinne tilbake Sverige, men han gjorde et viktig bidrag: Han giftet seg med Margrete. De to lyktes via dyre bestikkelser og avtaler med hanseatene, et tysk handelsselskap med stor politisk makt, å få sønnen Olav til å bli dansk konge. Håkon VI måtte få Norge på fote igjen etter Svartedauden og påfølgende pester, og brukte mange penger på å kjempe mot svenskene. Slik kan han ikke huskes som den kongen som gjorde mest for å bygge opp landet.
Olav IV Håkonsson (1380-87)
Olav IV var allerede konge av Danmark da han ble konge av Norge. Han var seks år gammel da han ble dansk konge, og i realiteten var det faren Håkon VI og moren Margrete som tok over. Da Olav IV var ti år gammel, ble han konge i Norge, og igjen var han styrt av Margrete. To år etter at han ble myndig, døde Olav IV, og med ham også den norske kongerekken.
Kalmarunionen (1387-1523)
| Margrete I Valdemarsdotter (1380-1412) | Eirik III av Pommern (1388-1442) | Kristoffer av Bayern (1442-48) | Karl I Knutsson Bonde (1449-50) |
| Christian I (1450-81) | Hans (1483-1513) | Christian II (1513-23) |
Kalmarunionen ble til etter kløktig politisk spill og dyktig militær innsats av Margrete I, en av norgeshistoriens viktigste politikere og monarker. Et styrket Skandinavia ville ha spilt en viktig rolle i en tid der tyske handels- og territoriale interesser var truende.
Kalmarunionen var i utgangspunktet skjør, men den varte helt til 1523. Imidlertid hadde unionen de siste sytti årene en kamp mellom Danmark og Sverige om hvem som skulle dominere unionen, noe som endte med et brutalt anslag mot den svenske adelen. Svenskene svarte med å kaste Danmark ut av Sverige og å avslutte Kalmarunionen. I denne tiden var Norge sterkt redusert, og spilte en beskjeden rolle.
Margrete I Valdemarsdotter (1380-1412)
Margrete I var en av de dyktigste politikerne i den norske kongerekken. Det var i hovedsak Margrete som kontrollerte sønnen Olav IV som dansk konge. Margrete fikk ordnet dansk kontroll over både Skåne og Slesvig fra respektive Sverige og holsteinske grever.
I Norge ble hun ikke offisielt dronning, men «mektige frue og husbonde». Svensker som mislikte kong Albrekt ga henne samme tittel. Margretes hær slo Albrekts i 1389, og dermed lå Skandinavia for hennes føtter. Hun fikk sin søsters dattersønn Bugislav til å bli utnevnt til kong Erik av Sverige, Norge (som Eirik) og Danmark. Likevel var det hun som styrte i Kalmarunionen til hennes død. Hun var opptatt av norske forhold, men oppholdt seg mest i Danmark, og ble dermed den første i en lang rekke regenter av Norge som styrte landet på avstand.
Eirik III «av Pommern» (1388-1442)
Rent formelt ble Erik av Pommern konge allerede fra 1388, men fram til 1412 var det i praksis grandtante Margrete som styrte. Erik av Pommern fikk raskt problemer, og en dyr og langvarig krig senere, tapte han Slesvig til Holstein. De mange utgiftene og manglende interesse for byråkrati gjorde at Erik til slutt slo seg ned på Gotland og drev med sjørøveri fra Visborg slott. I 1439 ble han avsatt i Danmark og Sverige, og i 1442 i Norge. Kong Karl Knutsson av Sverige jaget ham tilbake til Pommern igjen.
Kristoffer av Bayern (1442 – 1448)
Kristoffer av Bayern ble konge da Erik av Pommern ble umulig å ha som konge. Kristoffer ble først konge av Danmark, så av Sverige og så av Norge. Siden han ble valgt, stred det egentlig mot den norske arveloven, men Norge var så svekket at vi nær måtte innfinne oss med situasjonen. Kristoffer av Bayern hadde en mer forsonende politikk mot hanseatene. Dette gjorde at det var fredelige tider og mindre skatt, men på den annen side led Norges handelsmenn av dette.
Karl I Knutsson Bonde (1449-50)
Karl I av Norge var en anomali. Han var konge av Sverige tre ganger, i tillegg til riksforstander. Tiden som konge i Norge brukte han i hovedsak på å ri inn og skremme biskoper til å krone ham. Han lyktes ikke å ta Akershus festning, og det ble i stedet bestemt at Norges krone skulle avgjøres på riksmøtet i Arboga. Det gikk ikke i Karls favør.
Christian I (1450-1481)
Med Christian I begynte et langt dynasti som varte helt til 1814. Christian var den første av Oldenburg-slekten. Christian I var den rake motsetning av Kristoffer av Bayern. Han måtte kjempe mot svenske opprørere helt til han ble avsatt i Sverige. Han gikk hardt ut mot hanseatene også, og dette ble en økonomisk vanskelig tid, spesielt fordi Christian gjorde helomvending og ga hanseatene gode betingelser. Christian I var flink til å bruke opp penger, og det var bare takket være hans enkedronning at gjelden ble betalt.
Interregnum (1481-83)
På grunn av at Norge strakk seg mot Sverige, som ventet med å svare, ble det et opphold mellom Christian Is død og Hans’ kroning.
Hans (1483-1513)
Hans ble den siste kongen på 300 år som ikke het Christian eller Fredrik. Norge ville egentlig nærmere Sverige, men svensk nøling medførte at i stedet ble den danske kong Hans konge av Norge. Hans begynte med diplomati og beherskelse, han var også den første kongen som preget norske mynter på omtrent hundre år. Hans var med på å bygge opp et norsk borgerskap og å skape bedre forhold for handel. Likevel vil det være en overdrivelse å si at han hadde stor interesse for norsk politikk. Hans skiftet etter hvert også stil, og ble mer og mer tyrannisk og eneveldig.
Christian II (1513-1523)
Christian II ble tvunget til å signere på strenge håndfestninger, det vil si avtaler før han ble konge, av en adel som ikke ønsket en ny autokrat. Det hjalp ikke. Christian II ignorerte adelen og riksstanden både i Danmark og Norge så mye han kunne, og rådgiverne han hørte på var for det meste borgerlige. Christian II var opptatt av handel, og satset på nederlandske selskaper. Han erobret også Sverige delvis gjennom svært harde skatter.
I 1520 drepte han svært mange adelige i Stockholm i en handling kjent som Stockholms blodbad. Dette ble det endelige dødsstøtet for Kalmarunionen. Gustav Vasa fikk kastet ut Christian II i 1523, og i Danmark ble det et nytt opprør. Christian II flyktet til Nederland. I 1531 mislyktes han med å ta tilbake landet. I en lang rekke med brutale konger skiller likevel Christian II seg ut.
Danskekongene (1523-1814)
Riktignok hadde Norge hatt tre danske konger før 1523, men nå var Kalmarunionen avsluttet, og Danmark-Norge ble en realitet med Norge som klar juniorpartner. Norge ble uten selvstendighet og styrt uten egen påvirkning, men samtidig bygget kongene opp en stadig sterkere borgerstand som var med på å bygge opp om norsk bevissthet og en styrket nasjon.
Perioden var stort sett fredelig i Norge, om enn Danmark og Sverige var i krig mesteparten av tiden.
Frederik I (1523-33)
Frederik I ble gitt strenge betingelser for å bli konge av Norge, men han fortsatte den lange tradisjonen med å utnevne danske embetsmenn til norske stillinger. Han ble imidlertid aldri kronet, og han kom ikke til Norge. Christian II var representanten til katolikkene mot Frederik Is protestantiske preferanser. Siden det norske riksrådet aldri sto samlet, forble Norge en parentes i Frederik Is styre. Christian II tapte og ble fengslet, men Frederik I døde i 1533.
Interregnum (1533-37)
Kampen mellom protestantisme og katolisisme eksploderte i det som ble hetende «Grevefeiden». Katolikkene hadde en intern feide mellom de som støttet prins Hans og de som støttet Christoffer av Oldenburg. Ingen ønsket lutheraneren Christian, som var sønnen til Frederik I. I 1534 skulle tronfølgen avgjøres, men Lübeck angrep Danmark, og flere støttet opp om Christian III. Men det gikk ikke uten kamp.
Christian III (1537-1559)
Christian III måtte kjempe for kronen. Han erobret stadig mer av Danmark før han i 1536 fikk kontroll over hele landet. Dermed var reformasjonen gjennomført. Norge var delt, men de sønnenfjelske stormennene tapte etter at grevfeiden endte med seier til Christian III. Norge ble dermed protestantisk, og Christian avviklet Riksrådet. Den lille selvstendigheten Norge hadde ble dermed avviklet, og Norge ble et lydrike.
Likevel var Christian vennlig mot bøndene i Norge, og han fortsatte med å bygge opp om borgerstanden i Norge ved å bekjempe hanseatene. Så selv om Norge mistet selvstendighet, ble landet sterkere likevel. Under Christian IIIs siste leveår var hanseatene knekket og Danmark dominerte i Østersjøen.
Frederik II (1559-1588)
Frederik II ertet på seg svenskekongen Erik XIV, og dermed startet en sjuårskrig som medførte at den dårlig forberedte Frederik II ikke lyktes i å hindre svenskene i å invadere både Østlandet og Trøndelag. Nordmenn var uinteresserte i om kongen var svensk eller dansk, og trusler måtte til for å få bøndene til å kjempe. Dette ble en dyr krig for nordmennene, som var forbitret over Frederik og hans danske lensherrer.
Frederik II var lite opptatt av Norge, og siden danske lensherrer var mer opptatt av å sko seg på nordmenns bekostning enn å bygge landet, ble det en svært amper stemning. Dansker kom også i prestestillinger og i byråkratiet, og slik ble dansk skriftspråket i stadig større grad. Frederik II døde 54 år gammel og alkoholisert.
Christian IV (1588-1648)
Når det er som mørkest kommer lysningen. Riktignok ble det stort skattetrykk under Christian IV, men han fikk grunnlagt tre nye byer, Kristiania (etter bybrannen), Kongsberg og Kristiansand (Kristiansund var Christian VI). Han fikk også etablert eget tollvesen, en stående norsk hær, Kongsberg sølvgruver og flere andre tiltak.
De gode tiltakene som kom som følge av freden under faren og hans egne gode handlinger ga ham mange penger som han brukte raskt, dels på den svært dyre og blodige Trettiårskrigen. Deretter kom de strenge skattene og så uttappingen av norske sjøfolk til den danske marinen. Alt i alt kom Norge sterkere ut av det med Christian IV, men ikke uten betydelige kostnader.
Frederik III (1648-1670)
Frederik III kom tidlig på kant med sine adelsmenn, og det foregikk en ganske så anstrengt kamp mellom kongen noen av de mektigste adelsmennene, inkludert Hannibal Sehested, som var stattholder i Norge. Sehested utvidet hæren i Norge og gjorde den langt bedre, men det betydde færre inntekter til Danmark. Frederik III spilte opp Sehested mot adelen og ble kvitt Sehested. Etter en dyr og fiaskopreget krig mot Sverige, ble adelen mektig upopulær i Danmark, og Frederik III ble i 1660 enehersker.
Det var faktisk gode nyheter for Norge og Danmark, for i stedet for at adelige forsynte seg av skatter, ble nå embetsmenn satt inn under statens, det vil si kongens, kontroll. Samtidig ble Norge under enda sterkere kontroll fra København. Han døde av lungebetennelse i 1670, og etterlot seg et enevelde med mye personlig makt.
Christian V (1670-1699)
Sønnen til Frederik III viser at eplet kan falle et lite stykke fra stammen. Christian V var mer opptatt med fest og fekting, dansing og drikking enn av statsmannskunst. Der Frederik III var uvanlig velutdannet for sin tid, var Christian V uvanlig uinteressert i statsmannskunst.
Siden han var det, ble han avhengig av rådgivere, inkludert noen som han arvet fra sin far. Dessverre for dem var ikke Christian vant til å bli motsagt, og da Peder Griffenfeld frarådet ham å gå til krig, ble han dømt til døden – og så fikk han straffen omgjort til livsvarig fengsel på Munkholmen.
Christian satte nesen innom Norge én gang, i 1685. Stort sett var det Ulrik Frederik Gyldenløve som styrte Norge når han hadde ånden over seg. Noe han stort sett var flink til.
Frederik IV (1699-1730)
Frederik IV fikk ikke store utdannelsen av sin utdannelsessky far. Likevel var Frederik IV både arbeidsom og dyktig som konge. Han satte seg grundig inn i sakene han skulle bestemme over. Han stolte lite på egne rådgivere, og tok derfor på seg altfor mye. Han var ingen soldat, men gjennom hardt arbeid med diplomati og å overlate styringen til sine generaler, lyktes det ham å komme seirende – på sett og vis – ut av Den store nordiske krigen. Den ble riktignok dyr, og når Storbritannia og Frankrike gikk på hver sin finansboble, ble det vanskelige kår mot slutten.
Han var ellers litt av en selvmotsigelse. Han var både kjent som hardtarbeidende og som en som likte å feste. Mot slutten ble han pietistisk, men moraliserende var han ikke. Det ble vanskelig da han hadde et morganatisk ekteskap, som er fint for å ha en offisiell elskerinne, i hele sitt ekteskap med sin egentlige kone.
For Norge hadde Frederik IV beskjeden betydning, men han besøkte Norge i 1704.
Christian VI (1730-1746)
Christian VI var sjokkert av farens behandling av sin kone, og forble pietistisk i hele sitt liv. Han var liten, tynn, ved dårlig helse og dårlig sosialt skikket. Slik var han sin fars rake motsetning. Under Christian VI het det at man ved slottet brukte tiden til å be og å kjede seg. Teater ble for eksempel forbudt.
Enda han var pietist, var han ikke fremmed for å bruke mange penger, først og fremst på et helt nytt slott, Christiansborg. Han holdt seg for det meste unna sitt folk, bortsett fra i enkelte anledninger, som norgesreisen i 1733. I Norge fikk han også en annen betydning, også den knyttet til pietismen. Konfirmasjon ble tvungen i 1736, og det betydde at man måtte lese og skrive. Derfor ble skolegang også tvungen fra 1739. Dette fikk svært stor betydning for nordmenns muligheter.
Sist kan det nevnes at han var fredelig, og prøvde å samarbeide med Sverige i stedet for å gå til krig med dem. Han satset også hardt på å være selvforsynt innen jordbruk.
Frederik V (1746-1766)
Frederik V var igjen en klar opprører mot sin far. Der Christian VI var pietistisk, var Frederik V mer opptatt av fest og moro enn av å styre. Dette betydde at det byråkratiske maskineriet fikk fortsette uforstyrret. Utover myntsamling var faktisk ikke Frederik V særlig kulturelt interessert.
Frederik V og hans populære og utadvendte kone Louise ble veldig populære blant folket, og de hadde mye bedre kontakt med dem. Teater ble igjen tillatt, og Danmark-Norge holdt seg stort sett nøytralt. Dette var lite til Frederik Vs ære. Han hadde elskerinner og festet blant byens løse fugler. Til slutt drakk han seg i hjel i 1766.
Christian VII (1766-1808)
Hoffet hadde styrt i fred under Frederik V, og det ble ikke annerledes under Christian VII. Han led av sinnssykdom og var i liten grad aktiv politisk. I Norge var han aldri, og den ene norgesreisen som ble gjennomført i hans tid var det sønnen, Frederik VI, som gjennomførte.
Mest oppmerksomhet i hans styre fikk hans mange eskapader og besøk hos den prostituerte «Støvlet-Cathrine». Innenfor hoffet foregikk det en rekke intriger mellom de som faktisk styrte riket, og i 1784 tok Christian VIIs sønn Frederik makten ved et statskupp. Han var dermed regent i resten av kongens liv.
Frederik VI (1808-1814)
Frederik VI var den siste dansk-norske kongen. Han var riktignok konge fra 1808, men hadde vært regent siden 1784. I denne perioden var han én gang i Norge, i 1788. Da hadde han innført en rekke liberale reformer som gavnet bønder og svekket adelens makt over dem. Likevel innførte han pressesensur og tilsidesatte det kongelige rådet. Han var langt fra en liberaler.
Frederik VI ble fanget inn i Napoleonskrigene da Storbritannia stjal danske skip og brant havnen i farens siste hele leveår, og han måtte kjempe mot overmakten og slet økonomisk denne tiden. Han hadde ikke imøtegått krav fra nordmenn om eget universitet og egen norsk bank, og norske krav om løsrivelse økte betraktelig i styrke. Kongen gikk motvillig med på universitet, og i 1811 fikk Norge sitt første universitet, Det kongelige Frederiks Universitet – senere Universitetet i Oslo. Imidlertid mistet han i januar 1814 Norge til Sverige.
Christian Frederik (1814)
I 1784 hadde Frederik VI tilsidesatt arveprins Frederik, som var sønn av Frederik Vs andre kone. Arveprinsens sønn, i det minste på papiret, var Christian Frederik. Christian Frederik var både velutdannet og med sans for livets goder.
Christian Frederik hadde alltid et nært forhold til Norge, og var aktiv i norske selskap. Han ville selv være stattholder, men fikk jobben selv først i 1813. Året etter ble han kastet inn i en politisk svært betent situasjon. I januar 1814 avsto Danmark Norge til Sverige uten nordmennenes råd. Dette provoserte mange, og de samlet seg om Christian Frederik og en revolusjonær politikk. Dette førte raskt til både grunnloven ved Eidsvoll i 1814 og til et kortlivet opprør der Norge erklærte seg selvstendig. Sverige bekjempet Norge i en kort krig, og Christian Frederik måtte abdisere. Han ble senere konge av Danmark som Christian VIII.
Union med Sverige (1814-1905)
| Karl II (1814-18) | Karl III Johan (1818-44) | Oscar I (1844-59) | Karl IV (1859-72) |
| Oscar II (1872-1905) |
Om unionen med Sverige under Magnus VII Eriksson var hul, så var unionen mellom 1814 og 1905 nesten innholdsløs. Det eneste Norge manglet fra å være selvstendig var en utenriksminister og i forlengelsen av det kontroll over representanter i andre land, det vil si konsuler og ambassadører. Norge delte riktignok konge med Sverige, men han måtte forstås som norsk konge av Norge og svensk av Sverige. Bare i samråd mellom de to nasjonene opptrådte kongen i begge roller. Norges hær var også i samarbeid med den svenske, og formelt under svensk kontroll. Likevel var den svært selvstendig.
Norge fikk egen bank, egne departementer, en sterk borgerklasse, økt velstand og en svært blomstrende kultur i denne perioden. I stadig større grad ønsket nordmenn økt selvstendighet. Mot slutten, da parlamentarismen i praksis ble innført, ble tonen kraftigere for uavhengighet og unionsbrudd. De siste 20 årene ble temaet så betent at unionen til slutt brast.
Karl II (1814-1818)
Karl 2 ble konge i 1809 av Sverige etter et kupp som følge av at den forrige kongen mistet Finland. Han var da 60 år gammel. Seks år senere ble han konge i Norge, men han var da delvis senil. Det hører til historien at han uansett ble regnet som karaktersvak, pompøs og lett manipulerbar. I realiteten styrte den neste kongen, som var valgt inn som tronfølger samtidig. Det var generalen Jean Baptiste Bernadotte.
Hans navn er offer for debatt. Selv omtalte han seg som Carl XIII, men flere nordmenn mente at han burde være Carl I av Norge. Karl Knutsson Bonde hadde da ikke noe nummer. I samtiden ble han Carl XIII, men i ettertiden er han blitt omtalt som både Carl II og Karl II.
Karl III Johan (1818-1844)
Generalen Jean Baptiste Bernadotte var tidligere en av Napoleons beste generaler, men da han ble foreslått valgt til Sveriges konge, takket han ja og byttet side. Karl Johan hadde lett beseiret Christian Frederik, men av en hittil uoppklart grunn godkjente han i november grunnloven til nordmennene uten andre forbehold enn at den riksakt som erklærte at landene skulle være i union skulle komme. Resultatet ble altså at Norge fikk mer frihet og større handlingsrom enn noensinne før.
Karl Johan angret på flere ting, inkludert at grunnloven han godkjente bare ga ham utsettende veto. Han truet med å bruke militærmakt eller å bruke økonomi for å få den tilbake. Likevel ble avskaffelsen av adelen og et eget norsk flagg innført. I tillegg opplevde Norge først en svært vanskelig økonomi, men fra 1820-tallet av ble den stadig bedre. Til tross for at han forbød feiring av 17. mai og at hans stattholder ga ordre om at kavaleriet skulle ri inn i menneskemengden 17. mai 1829, ble Karl Johan populær på sine eldre dager.
Oscar I (1844-1859)
Oscar I ga som såkalt «morgengave» til Norge at det norske og det svenske flagget begge skulle ha et unionsmerke, og ellers at det norske flagget ble likestilt med det svenske i unionen. Han var ellers lite konfliktorientert, og Norge fikk flere rettigheter under ham. I motsetning til faren, snakket Oscar I svensk og i noen grad norsk. Han besøkte også Norge hyppig, ni ganger i sine ti første regjeringsår. Politisk var han i rak motsetning til sin far profransk og antirussisk.
Oscar I ønsket å være mer direkte involvert i politikken, men innfant seg til slutt med å være en konstitusjonell monark med mer innflytelse enn reell makt. Den brukte han imidlertid til å modernisere både Sverige og Norge. I Norge var særlig hans humane syn på fanger og fengsel avgjørende. Det var også under ham at Jødeparagrafen som forbød jøder adgang til riket ble fjernet, om enn han spilte en beskjedne rolle da.
Karl IV (1859-1872)
Som person var Karl IV kanskje en av de best likte og mest populære kongene. Han var opptatt av militære saker, men også en romantiker som satte pris på naturen. Han var regnet som vakker, sterk, glad i å feste og lett å like.
Politisk var imidlertid Karl IVs tid langt mindre vellykket. Hans morgengave til det norske folk skulle være å avskaffe stattholderembetet, et embete som ikke var besatt og ikke hadde noen reell funksjon, men som var til stor irritasjon for mange nordmenn. Imidlertid ble det så mange svenske protester at han måtte gi opp hele prosjektet. Da Danmark ble angrepet av Preussen og Østerrike i 1864 ville han sende hjelpetropper, men både Sveriges og Norges parlament nektet.
Han visste selv om sine begrensninger, og ba om at det ikke skulle holdes tale i begravelsen. Imidlertid ble hans død fulgt av landesorg i begge land, da han var svært populær. Han hadde ingen sønn som overlevde ham, så det ble hans bror som ble neste konge.
Oscar II (1872-1905)
Oscar II er kanskje den mest misforståtte og undervurderte kongen i Norges historie. Som alle andre Bernadotte-konger hadde han en utmerket utdannelse. Han snakket flytende norsk, og pratet og skrev alltid norsk med nordmenn. Han hadde svært god forståelse for Norges situasjon og det norske folk, og han var veldig godt oppdatert på militærvesenet på begge sider av grensen. Hvert år dro han på besøk til Norge. Han hadde valgspråket «Brødrefolkets vel», som den første som fokuserte på to likestilte folkeslag. Han lyktes også i det broren ikke fikk til, å fjerne det forhatte stattholderembetet.
Oscar II greide den nesten umulige spagaten å ha et godt forhold både til den britiske og den tyske kongefamilie i hele sin levetid, enda det involverte de pompøse eksemplarene Edward VII og Wilhelm II.
Oscar II måtte kjempe mot et gjenstridig norsk folk med politikere som krevde stadig flere endringer. Motvillig gikk han med på de facto innføring av parlamentarismen, opphevelse av visekongeembetet og stemmerett for alle menn. Selv om han så behovet for reformer i unionen, støttet ikke svenske politikere ham, og spagaten mellom Riksdagen og Stortinget ble for vanskelig. Til slutt måtte Oscar II motvillig gå med på unionsoppløsningen, men ikke før han påpekte korrekt en rekke juridiske feilslutninger i den norske unionsoppløsningen av 7. juni.
Det selvstendige Norge (1905-)
| Haakon VII (1905-57) | Olav V (1957-91) | Harald V (1991-) |
Norge hadde fått utviklet seg i retning selvstendighet under unionens vinge i nittien år. Perioden begynte bra med god økonomi, jobbetid og oppgang, men tiden ble avløst av en tøff periode etter første verdenskrig. I Norge var det klassekamp og strid, og på 1940-tallet ble Norge invadert. Tiden etter andre verdenskrig må imidlertid sees som en eneste stor oppgangsperiode. En utvikling fra industri og shipping til tertiærnæring og modernisering var markant.
Kongefamilien har i denne tiden hatt en svært viktig rolle. Politisk markerte de seg allerede fra første år, men ved en samlende og grunnlovstro personlig overbevisning knyttet til folkelighet og avstandtagen til spesielle privilegier har kongene lyktes godt i å ivareta og representere nordmenns interesser.
Haakon VII (1905-1957)
Det selvstendige Norges første konge siden Olav IV Håkonsson og den første udelte siden Håkon V Magnusson ble raskt et samlende symbol. Siden han kom til Norge i 1905 og etter eget krav ble valgt av folket, ble Haakon VII raskt et viktig symbol på Norge og Norges selvstendighet. Haakon VII fant seg godt til rette som konstitusjonell monark uten reell makt. Han forholdt seg også godt til de republikanskrettede regjeringene allerede fra 1908 av.
Det var særlig 20 år senere at Haakon VII markerte seg spesielt. Etter en regjeringskrise tilbød han makten til det da revolusjonære Arbeiderpartiet. Dette sjokkerte så vel borgerlige som revolusjonære, og viste at kongen ga makten til den som skulle ha den, uten egne politiske ambisjoner eller ideer. Dette ga republikanismen en knekk for Arbeiderpartiet, om enn den sto i noen år til.
Det var imidlertid under andre verdenskrig at han virkelig framsto som en leder. Hans rake rygg og standhaftighet gjorde folkekongen til et symbol på friheten nok en gang, og både han personlig og kongehuset kom styrket ut av krigen. Haakon VII døde i 1957, 85 år gammel, og etterlot seg svært store spor. Også her ble det landesorg da kongen døde.
Olav V (1957-1991)
Olav V markerte seg fra tidlig av som en brobygger med både tradisjonelle og konservative tanker om hvordan en konge skulle fungere og moderne om hvordan han skulle opptre. Han vant OL-gull i seiling i 1928 og var en dyktig skihopper, og var i lang tid å finne i skisporet. Det folkelige trekket ved ham var også tydelig da han flere ganger, særlig i 1939 og 1973, da han tok tog og trikk under oljekrisen i stedet for å kreve unntak. Han var svært populær, og ble kåret i NRK til «Århundrets nordmann» i 2005. Han gikk under navnet «folkekongen», om enn både Haakon VII og Karl IV fikk tilsvarende tilnavn.
Olav var veldig belest og hadde en stor hukommelse. Han viste også interesse for historie og statsvitenskap i tillegg til militære saker, der han lenge hadde engasjert seg. Som konge var han svært opptatt av forsvarspolitikk, men også av å reise i Norge, hvilket han ofte gjorde. Mens han virket folkelig, holdt han også avstanden, og var aldri en følelsesladet eller overdrevet jovial person. Kongetittelen sto fortsatt høyt.
Hans ekstremt aktive kongsgjerning ble med på å svekke ham mot slutten, men han var aktiv til det siste. Han døde den 17. januar 1991, og øyeblikkelig etter valfartet nordmenn til slottsplassen for å sette fra seg lys. Det ble en stor landesorg, kanskje større enn selv for hans var.
Harald V (1991- )
Olav V var en langt mer synlig, samlende og respektert figur enn sine forgjengere. Harald V tok denne retningen litt lengre, og kuttet mer inn på avstanden mellom konge og folk. Den avstanden Olav V holdt, er langt mindre med Harald V.
Harald hadde allerede før han ble konge spilt en viktig rolle for kongehuset i og med at han giftet seg med en borgerlig. Da hans sønn Haakon Magnus giftet seg med en fraskilt alenemor, valgte Harald V å last og brast stå ved sønnens valg, noe Olav V ikke hadde kunnet gjøre da han selv giftet seg. Dette skyldtes også delvis den oppmykningen i det norske samfunnet som hadde skjedd under farens regjeringstid.
Harald har utpreget seg som en konge som kombinerer kongeverdigheten med likefrem og til tider forfriskende ærlighet. Han har også sammen med dronning Sonja gitt kongehuset et sterkere familiepreg, med mange oppgaver som tilfalt henne og de to barna etter at Harald V tok over som monark.
Bilder hentet fra Wikipedia. Bildet av Harald V og Sonja er av Holger Motzkau (2010).
