Nordmennene som overlevde Den store flukten under 2. verdenskrig

Det store flertall av norske krigsflyvere som kom i tysk krigsfangenskap, havnet i fangeleiren Stalag Luft III nær byen Sagan. Under krigen var dette i Nazi-Tyskland, i dag ligger det i Sørvest-Polen. Stalag Luft III bestod av fem hovedleirer, og de norske krigsfangene holdt til i den såkalte Nord-leiren.

Hendelsen som senere fikk navnet Den store flukten startet med utgraving av tre flukttunneler fra Nord-leiren, kalt «Tom», «Dick» og «Harry» forsommeren 1943. I ti måneder skulle 600–700 mann arbeide med graving, vakthold, forfalskning av reise- og identifikasjonsdokumenter, og produksjon av sivile klær.

Målet var å få 250 mann ut av leiren. Det var enighet blant fangene om at så mange rømlinger ville skape store forstyrrelser for tyskerne, og på den måten bidra til den allierte krigføringen. Ifølge Geneve-konvensjonen hadde dessuten krigsfanger rett til å flykte.

De som gravde trengte tilførsel av frisk luft. Nordmannen Jens Müller, jagerflyver fra den norske 331 skvadronen, ble derfor spurt om han kunne konstruere en bedre luftpumpe enn den de hadde. Løsningen hans ble å sette to klessekker sammen på hver side av en plate med hull i, med en lærlapp som klaff. Pumpen ble drevet manuelt, og var svært effektiv.

For å hindre ras under arbeidet samlet fangene sammen sengebord til å forskale tunnelene. Det ble også bygget primitive jernbanespor og vogner av tre for å frakte sand til utgangene.

Lyset i tunnelene kom først fra fettlamper, men snart klarte mennene å koble seg til strømnettet i leiren slik at tunnelene fikk elektrisk lys. I «Harry» ble det etablert to mellomstasjoner for lagring og omlasting av sand, som ble kalt «Piccadilly Circus» og «Leicester Square». Nedgangen var under en støpejernsovn på rom 23 i brakke 104.

I september 1943 kom det et stort tilbakeslag da tyskerne oppdaget tunnelen «Tom». Det ble nå bestemt å stanse «Dick» og kun bruke tunnelen til lagring av sand. I januar 1944 ble gravearbeidene med «Harry» gjenopptatt, og 20. mars var den ferdig. Med en lengde på drøyt 100 meter var «Harry» den lengste flukttunnelen noensinne i Nazi-Tyskland.

Da ventet neste tilbakeslag: Tunnelen var gravd for kort. Mennene trodde utgangen var skjult blant noen trær, men isteden lå den mindre enn fem meter fra skogkanten – på åpen mark nær en vei og ett av tyskernes vakttårn. Fangene tenkte raskt, og fra tunnelutgangen og til skogkanten strakk de et tau som ble brukt til å signalisere når kysten var klar. Dermed kunne flukten starte.

Fangene ble trukket én og én på jernbanevognene, via mellomstasjonene og til utgangssjakten. Da de kom ut i friheten gikk de fleste til Sagan jernbanestasjon som lå 10 minutter unna, men mange kom for sent til togavgangene sine på grunn av forsinkelsene. De som ikke hadde fått reisepapirer, skulle flykte videre til fots.

Ved 23-tiden inntraff det tredje tilbakeslaget: Et alliert bombeangrep lenger nord gjorde at tyskerne slo av strømmen til lysene i leiren. Dermed slukket også lysene i flukttunnelen, og mennene måtte ta i bruk de gamle fettlampene. Alle forsinkelsene hadde nå bidratt til at langt færre fanger enn planlagt kom seg ut.

Like etter klokken fem om morgenen oppdaget en tysk vakt en rømt fange i snøen like ved tunnelutgangen. Alarmen gikk i leiren, og flukten stanset. Da hadde 76 av mennene klart å rømme.

Det tok ikke lang tid før 73 av dem ble fanget igjen av tyskerne. Hitler ble rasende da han fikk høre om flukten, og ga ordre om at 50 av fangene som ble tatt skulle henrettes. De fleste av dem ble skutt bakfra da de ble lurt til å ta en pause i veikanten under transport til fengselet.