Heritage Fotograf: Stapleton Historical Collection
Ifølge den anglosaksiske krønike «delte de opp jorda og pløyde og sørget for seg selv». En annen hær ledet av Guthrum, Oscytel og Anund beveget seg til East Anglia. Hele eller deler av denne hæren førte deretter felttog mot Wessex og det sørlige Mercia. De var nær ved å erobre Wessex, men ble beseiret i slag av Alfred den Store av Wessex (871-99) i Edington i mai 878 (som beskrevet i denne seriens første del i forrige utgave av Mynt & Historie, journ. anm.). Selv om slaget i anglosaksiske kilder er fremstilt som et endelig nederlag for Guthrum, var han fremdeles i stand til å okkupere Cirencester i det sørlige Mercia i ett år etter slaget, og senere forhandlet han også en avtale med Alfred som anerkjente hans autoritet over East Anglia og deler av Mercia.
Mellom Guthrums kongedømme i East Anglia og Halfdans kongedømme i Northumbria, lå et stort område av det østlige Mercia som også var bosatt av vikingene. Selv om deler av dette området noen ganger er referert til som «de fem bydeler» av moderne historikere, som om de var en enkel politisk enhet, synes det å ha blitt satt sammen av en rekke mer eller mindre selvstendige territorier, hver og en med en by i senter for en mer vidt spredt landlig bosetning. Anglosaksiske kilder beskriver at hver by har sin egen «hær», og det virker sannsynlig at hvert enkelt territorium var styrt av hver sin leder der de ulike hærene til sammen utgjorde den store hedenske hæren fra 860- og 870-tallet.
De nye byene fungerte som militære og politiske sentre for hvert territorium, men var også viktige sentre for produksjon og handel, og var forbundet med hverandre og med Nordsjøen og et nettverk av elver. Torksey og Stamford i Lincolnshire og Thetford i Norfolk ble sentre for en ny keramikkindustri, der man antagelig brukte ferdigheter vikingene hadde med seg fra de frankiske rikene. Utgravinger i York og Lincoln viser produksjon i kommersiell skala i flere ulike industrier, inkludert metallbearbeiding, lærindustri og produksjon av kammer i både bein og dyrehorn. En kam-maker i Lincoln skrøt av sine ferdigheter på en av sine kammer med en runeinskripsjon som kan oversettes til «Thorfastr lagde en god kam».
Handelen med vikingens hjemland fortsette også, i likhet med handelen med andre vikingbosetninger i andre deler av Storbritannia og Irland, og mot slutten av 800- og mot på 900-tallet ankom flere bosettere. Det nøyaktige antallet er fremdeles usikkert, men en kombinasjon av stedsnavn, skulpturer og arkeologiske funn tyder på en utbredt bosetning i det østlige England fra East Anglia opp til elven Tees, og i det nordvestlige England fra Chester opp til det sørlige Skottland. Karakteren av de ulike bosetningene i de ulike områdene varierte betydelig, noe som reflekterer både geografiske variasjoner i landskapet og den ulike opprinnelsen til bosetterne, som åpenbart kom fra ulike steder i Danmark og Norge, og trolig også andre områder.
Både arkeologiske funn og annen historie tyder på at kvinner reiste sammen med den store hedenske hæren, og at i alle fall noen av dem var av skandinavisk opprinnelse. Et lite antall utgravde graver og stedsnavn antyder også at vikingkvinner var blant de tidlige bosetterne, og at noen av disse var relativt velstående og av høy rang. Det var antagelig også kvinner blant de senere bølgene med bosettere fra vikingenes hjemland, men det er sannsynlig at vikingene også giftet seg med den innfødte befolkningen. Det var definitivt en stor del av den innfødte befolkningen som overlevde, og i tillegg til den kjennskapen man fikk i løpet av 860- og 870-årene til anglosaksiske skikker, blandet bosetterne nå seg med angelsakserne og dannet en ny anglo-skandinavisk befolkning med elementer av både språk og kultur fra begge grupper.
Mynter var lite brukt i vikingenes hjemland på det tidspunktet bosetningen i England startet. Utmyntning fant riktignok sted i liten skala i Hedeby og Ribe i Danmark, men sirkulasjonen av disse var sterkt begrenset til områdene rundt hver enkelt by. Ved funn av disse andre steder, er det stort sett omgjort til smykker, som tilfellet for flere smykkeanheng funnet i Birka i Sverige. Vikingene ble også mer og mer kjent med importerte mynter. Spesielt islamske dirhemer som i stor skala fant veien gjennom elvene i Russland og Øst-Europa til Baltikum. Til sammenligning er forekomsten av vestlige mynter fra tidlig vikingtid overraskende sjeldent i Skandinavia, til tross for at historiske kilder antyder at store mengder edelmetall av det som må ha vært i form av mynter ble plyndret fra de anglosaksiske og frankiske rikene.
Selv om det var mye senere at både bruk og pregning av mynt ble vanlig i vikingenes hjemland, ble kjennskapen til utenlandsk mynt viktig for ideen om å bruke edelt metall som valuta. På samme tid som vikgenens bosetning i England, ble det etablert en form for økonomi basert på gull- og sølvverdi i mange av de nye byene og handelssentrene i Skandinavia. Vikingene tok med seg denne formen for økonomi til Storbritannia og Irland, og bruk av edelmetall som betalingsform ble raskt vanlig i områdene der vikingene var bosatt. Importert mynt var i denne formen for økonomi likestilt med andre gjenstander som hakkesølv, barrer og biter av smykker, som alle kunne kuttes i mindre biter for å kunne utgjøre den nøyaktige vekten av gull eller sølv som trengtes for å gjennomføre en bestemt handelstransaksjon.
Gjenstander brukt til dette viser ofte testmerker, et kutt fra et knivblad i objektets kant. Disse prøvekuttene fastslo at objektet var rent sølv og ikke bare belagt. En legering ville dessuten ha en annen konsistens enn rent sølv. I løpet av bosetningstiden i England, innførte vikingene også en annen måte å teste ut myntene på som siden spredte seg til hjemlandene. I stedet for å kutte i myntene med et knivblad, brukte man knivspissen for å grave i overflaten. Dette etterlot et karakteristisk hakk. Innføringen av denne teknikken i England, kan ha vært som følge av Alfred av Wessex og Ceolwulff II av Mercias myntreform da de i 1874-75 introduserte mynter med høyere sølvinnhold. Disse myntene erstattet tidligere mynter med lavere sølvnivå, men begge variantene var antagelig i sirkulasjon samtidig – noe som gjorde det vanskelig å bedømme myntens kvalitet ved første øyekast. En legering av sølv med kobber gjør metallet hardere, mens å legere med bly gjør det mykere. Med litt øvelse skulle man dermed kunne avgjøre hvorvidt mynten var av høyt sølvinnhold eller ikke ved å lage et lite hakk i den. Slik hakking ville også avsløre en sølvbelegging av et eventuelt annet metall. Samtidige belagte forfalskninger er svært sjeldne i dag, men ikke ukjente. Deres sjeldenhet i seg selv kan være en indikasjon på hvor vellykket en slik testhakking har vært.
Metallobjekter, og vektene brukt til å avgjøre deres verdi, er funnet over hele vikingenes England, enten som enkeltfunn, i skattefunn eller som en del av arkeologiske utgravninger av leirene til «den store hedenske hæren», vikingbyer som York eller Lincoln, og mer landlige bosetninger. Tilstedeværelsen av slike objekter, og av testede mynter, er en av de tydeligste måtene å skille en viking-bosetning fra angelsakserne, som fortsatte å favorisere mynt som betalingsmiddel. I alle fall i områdene der de anglosaksiske kongene regjerte. I områder der vikingene hersket, måtte antagelige den anglosaksiske befolkning-en innføre vikingenes skikker like mye som omvendt. Dette resulterte i en blandet befolkning, som regel kalt «anglo-viking-er» eller «anglo-skandinavere».
Sør og vest for vikingbosetningen, var området fortsatt var under kontroll av kongene i Wessex. Dette inkluderte hele England sør for elven Thames og den sørvestlige delen av det tidligere kongedømmet Mercia, selv om Mercia som selvstendig rike opphørte omtrent på tiden for Guthrums bosetning i East Anglia i 879. Området ble regjert av Alfred den store (871-99), som rundt år 879-80 etablerte en ny mynttype. Mynten hadde hans navn og tittel rundt korset på den ene siden, og utmynterens navn på to linjer på den andre siden. Denne mynten ble hovedmynten for resten av hans herredømme. Mynten kaller ham bare REX, eller konge, og er med vilje vag på hva han var konge av. På samme tid økte han vekten på myntene fra omtrent 1,35 gram, som tidligere var det vanlige over hele det sørlige England, til 1,5 gram. Dette betød at de nye myntene ble foretrukket over de gamle, lettere myntene, noe som igjen førte til at de eldre myntene fra Mercia naturlig gikk ut av sirkulasjon. I tillegg til den landsdekkende myntenheten, utga Alfred en rekke mynttyper med navnet på spesifikke byer. Av disse byene var London den viktigste, men det finnes også utgivelser fra Oxford, Winchester, Exeter og Gloucester, i tillegg til en utgivelse fra Bath fra begynnelsen av sønnen Edwards regjeringstid (899-924). Alfred etablerte en rekke bosetninger, referert i gammelengelsk til som «burhs». Disse bosetningene fungerte som et nettverk av befestninger mot fremtidige vikingangrep, men var også sentre for kongelig myndighet, og ble etter hvert Englands viktigste byer i middelalderen. Disse spesielle utgivelsene hyller antagelig grunnleggingen av, eller ferdigstillelsen av forsvaret for, de ulike byene, og sirkulerte side om side med Alfreds nasjonale valuta. En utmyntning fra Canterbury kombinerer de to med motiv var den nasjonale mynttypen sammen med DORO (forkortelse for Dorovernia, det latinske navnet for Canterbury) etterfulgt av REX på advers side.
Vikingenes etterligning av Alfred denstores mynter.
En bevart traktat mellom Alfred og Guthrum beskriver en spesifikk -referanse til handel over grensen på de to kongedømmene, med tillatelse for handelsmenn fra begge riker til å krysse grensen. Handel i Alfreds kongedømme må ha forutsatt bruk av mynter, samtidig som Alfreds tyngre og renere sølvmynter må ha vært akseptert innen vikingenes metalløkonomi. En lignende ordning har antagelig vært gjort mellom Alfreds rike og vikingenes bosetning i nord. Alfreds mynter ble derfor også stadig vanligere blant viking-bosetningen nord for kongedømmet hans, der Guthrum ikke hersket. For de som var involverte i handel, var derfor mynt en nødvendighet.
Det er i denne sammenhengen vi må se på ukjente etterligninger av flere av Alfreds mynttyper produsert i områdene der vikingene var bosatt. Dette inkluderer etterligninger av den nasjonale mynttypen, men også etterligninger av Alfreds London- og Oxford-utgivelser er ganske vanlige. Disse etterligningene er faktisk vanligere enn de originale. Det er relativt gode etterligninger, der hovedforskjellen er tendensen til å bruke ORSNAFORDA fremfor OHSNAFORDA for navnet Oxford. Andre vikingetterligninger er ofte enklere, med analfabete inskripsjoner og grovt kopiert motiv, mens andre er så nære original-en at den eneste måten å skille dem fra hverandre er vekten – vikingenes mynter kan se ut til å fremdeles ha blitt utmyntet med den gamle vekten på 1,35 gram.
Dette passer inn i et større bilde av monetære historie, der naboer eller handelspartnere til en stat med suksessfull utmyntning kopierer den utmyntningen enten fordi etterspørselen overstiger tilgangen på importert mynt, eller fordi verdien er ansett så høy at den overstiger metallverdien eller den lokale valutaen. Dette er et mønster som kan sees blant annet i antikken med den vide spredningen av etterligninger av athenske mynttyper til andre greske stater, innflytelsen mynter fra Philip II av Makedonia hadde på tidlig britisk utmyntning i jernalderen, og i mer moderne tid etterligningene av den østerrikske Maria Theresia-thaleren til flere andre land på grunn av sin høye ansette verdi som handelsmynt. Lignende etterligninger var vanlig i middelalderens Europa, og disse ukjente anglo-vikingske etterligningene av Alfreds mynter et typiske eksempler på dette.
Et annet viktig mønster i europeisk utmyntning i vikingtid og middelalder er sammenhengen mellom utmyntning og ideologien til de romersk-kristne kongedømmene. Denne ideen ble etablert rundt konseptet om en kristen kongelige makt som utviklet seg fra sen romertid og Konstantin den store, og senere ble videreført av de mange kongedømmene som erstattet det romerske riket i Vest-Europa fra det femte århundret og fremover. Som bevist av vikingenes edelmetalløkonomi, var mynter strengt tatt ikke nødvendig for en suksessfull valutautveksling, men de var nyttige som et uttrykk for autoritet og identitet. I modellen for det sub-romerske kristne kongedømmet fremmet av paven, var det vanlig for konger å prege mynt som et symbol på deres kongedømme, uavhengig om det var et økonomisk behov for mynter eller ei. Dette i motsetning til ikke-kristne herskere som sjeldent eller aldri utga mynter i det post-romerske Europa, på samme måte som kristne herskere i kongeriker der den romerske innflytelsen var svakere, som i mange av kongedømmene i dagens Skottland, Irland og Wales.
"Mynter var lite brukt i vikingenes hjemland på det tidspunktet bosetningen i England startet. Utmyntning fant riktignok sted i liten skala i Hedeby og Ribe i Danmark, men sirkulasjonen av disse var sterkt begrenset til områdene rundt hver enkelt by."
I England er det bemerkelsesverdig at vikingkonger bare i løpet av få år med bosetning, utga mynter med deres eget navn i henhold til et slikt mønster. Det er tre konger som er kjent for å ha gjort dette i den første fasen av vikingutmyntning i England. Den mest omfattende av disse var utmyntningen til Guthrum av East Anglia. Da Guthrum ble beseiret av Alfred i Edington i 878, ble han tvunget til å underkaste seg før han ble gitt tillatelse til å trekke seg tilbake i fred over grensen til Mercia. Ett av vilkårene var at Guthrum og flere av hans ledere måtte la seg døpe som kristne. Guthrum ble kristnet under navnet Athelstan, et navn brukt av konger i både Wessex og East Anglia, med Alfred som sin gudfar. Guthrums konvertering til kristendommen gjorde det enklere for Alfred å etablere en varig allianse med ham, og kan også ha gjort det lettere for befolkningen i East Anglia å akseptere ham som regent.
Det er to utmyntninger i East Anglia som synes å ha blitt utgitt av Guthrum under hans nye kristne navn Athelstan. Den første er en etterligning av Carolingian Temple-typen, som også ble utgitt i East Anglia i 870-årene av Kong Æthelred og Kong Oswald, som bare er kjent fra myntene sine. Det er delte meninger om hvorvidt disse var marionettherskere under vikingenes styre eller om de hadde «legitime» krav til den øst-anglikanske tronen og kun en kortvarig suksess. To mynter av denne typen er bevart med hva som med stor troverdighet kan tolk-es som en feilaktige versjon av navnet EDELSTAN REX, en identifikasjon som gjøres klarere med en pregning i bly av samme type med en tydeligere inskripsjon. Basert på sin sjeldenhet er det sannsynlig at utmyntning-en av denne typen var relativt kortvarig.
Mynten ble erstattet av en større utmyntning som etterlignet Alfreds nasjonale mynt, men med variasjoner av +ED EL TAN RE i stedet for +EL FR ED RE rundt korset på advers side. Selv om motivet var nøye kopiert fra Alfreds mynter, fortsatte vekten å holde den gamle standarden på 1,35 gram som på andre anglo-vikingske mynter. Utmynterens navn på disse myntene er interessant, ettersom noen av navnene forekommer på mynter også fra Alfred, både på de nasjonale og på andre utgivelser. Dette har ledet til antydningen om at de samme utmynterne preget mynt for begge kongene. Men grunnet avviket i vekten, er det sannsynlig at navnene simpelthen ble kopiert fra Alfreds mynter. Enda mer bemerkelsesverdig er navnet på utmynterne; Abenel, Guntere, Guthere og Iudelberd. Abenel, Guntere og Iudelberd er kontinentale germanske navn, noe som antyder at utmynterne har vært av frankisk opprinnelse. Dette indikerer muligens av Guthrum brukte importerte frankiske utmyntere for å etablere myntvesenet sitt. Dette mønsteret kan definitivt sees i St. Edmund Memorial en generasjon senere, noe som vil belyses grundigere i neste del av denne serien om vikingene i England og deres utmynting. Det siste navnet, Guthere, er norrønt, noe som antyd-er at en av Guhrums utmyntere kan ha vært av vikingherkomst. Andre igjen ble åpenbart preget av anglosaksiske utmynt-ere ikke assosiert med Alfreds utmynting.
Sølvpenning utgitt av vikingkongen Guthrum med hans kristne navn Athelstan.
Selv om færre enn femti eksemplarer av denne utmyntingen er kjent, betyr det at de er utmyntet med flere utmynteres navn at dette må ha vært en betydelige utmynting. Det samme kan ikke sies om en håndfull andre mynter i denne perioden under vikingherskeres navn.
En ødelagt enkeltmynt funnet i en vikingskatt i Ashdon, Essex, dateres til 890-årene og ser ut til å bære navnet Guthfrith. Dette har med troverdighet blitt identifisert til å være vikingkongen Guthfrith av Northumbria, som døde ca. i år 895. Guthfrith ble gravlagt i katedralen i York, og hadde i følge ulike senere kilder et godt forhold til kirken i Northumbria. Dette antyder at han passer inn i det generelle mønsteret med en sammenheng mellom utmyntning og kristne kongedømmer. Myntens design springer ut fra Alfreds nasjonale mynttype. Detaljer i stilen antyder en mulig opprinnelse fra East Midlands fremfor Northumbria, selv om dette vil være den eneste mynten som kan tilskrives Northumbria i denne perioden. Dermed kan ikke en umtyntning nord for elven Humber utelukkes. Det er også mulig at Guthfriths herredømme kan ha vært sør for Humber, slik det kan synes å være tilfelle med noen av de senere vikingkongene i Northumbria, ettersom den politiske situasjonen i Midlands er dårlig gjort rede for.
Sølvpenning fra vikingkongen Guthfrith.
Det er også tre bevarte mynter som bærer navnet (H)alfdene, eller Halfdan. To av disse er halvpennier som etterligner Alfreds nasjonale mynttype, mens den andre er en miks av Alfreds London-monogram og typen med to keisere. Motivene tidfester alle tre til etter år 880, og dermed etter Halfdan, som ledet bosetningen i Northumbria, sin død i 877. Det var en annen Halfdan blant lederne av et mislykket angrep mot Midlands fra Northumbria i 910. Han ble drept i slaget ved Tettenhall, vest for dagens Birmingham. Halfdan var på den andre siden et relativt vanlig navn, så det er mulig myntene er fra en annen konge med samme navn.
En siste type bærer navnet SIHTRIC COMES, utgitt av utmynteren Gundibert fra SCELDFOR. Gundibert utga også mynter i East Anglia, og det er sannsynlig at denne ble utgitt i Shelford nær Cambridge, som ikke var en del av East Anglia før vikingene, men som likevel kan ha vært en del av East Anglia under vikingenes styre. Det latinske uttrykket comes oversettes til engelske earl eller norrøne jarl, og er det eneste eksemplaret fra perioden med en mynt utgitt av en jarl og ikke en konge. I vikingtiden var jarler riktignok mektige herskere med egne rettigheter, og ikke nødvendigvis underlagt kongene slik de senere ble. Derfor kan denne sjeldne utgaven muligens være vitne om noen av utfordringene vikingene støtte på i England da de skulle assimilere seg med en kultur og et språk på mange måter likt sitt eget, men på andre måter ikke.
Forfatter: Gareth Williams
► Gareth Williams er historiker, numismatiker, professor og kurator ved British Museum i London.
► Hans er en nestor innen viking-historie og forfatter en dokumentarisk vikingserie som omhandler viking-ene på de britiske øyene og deres mynter eksklusivt for Mynt & Historie.
► Serien viser hvordan myntfunn gir oss nyttig historisk kunnskap om vikingenes liv og virke, både i Storbritannia og her hjemme.
►Den første artikkelen omhandlet den store hedenske vikinghæren og ble utgitt i M&H 2/2017.
►Del to publiseres nå og omhandler -bosetningen av vikingene og de aller første vikingmyntene.
►Serien er forventet å bestå av totalt 6 deler og slippes for aller første gang for leserne av Mynt & Historie.
