Paul Coleman hadde lenge vært en ivrig metalldetektorsøker, og pleide hvert år før jul ådelta på et årlig detektorarrangement. I desember 2014 var situasjonen annerledes. Coleman drev et firma samtidig som han var delvis pensjonert, men pensjonen begynte å bli så lav at han så seg nødt til å finne en heltidsjobb i stedet. Kostnaden ved å reise helt til Buckinghamshire, med reiseutgiftene og dagene med fri fra jobben det innebar, gjorde at han avslo. For som han sa: «Hvorfor reise helt dit for å finne ingenting, når jeg kan bli her og finne det samme?». For ingenting var det slike turer pleide å resultere i. Men da kameraten bestemte seg for å reise, ville ikke Paul la ham stikken, og ble med likevel.
Etter en tids søking, var det på tide å vende nesen tilbake til basen. Men en ivrig metalldetektor går sjelden tilbake uten å søke, så Paul brukte tilbakeveien også på søk. Tilfeldigheter gjorde at han måtte velge en rute litt utenom det han først fant naturlig.
– Da fikk jeg sjokk, forteller han. På øret fikk han et høyt signal. – Det var som lyden ved funnet av noe så stort som en bil! Coleman forteller at gjennom 40 år som søker, er det ofte man bare finner en gammel plog eller hestesko. Han var derfor usikker da han først ikke fant noe da han gravde. Men signalet fortsatte å ule, og etter lang tids graving og vonde knær åpenbarte det seg: Dette var et myntfunn!
– Jeg visste at det jeg så i overflaten antagelig bare var toppen av isfjellet. En stor lettelse skylte over meg. Dette kunne være verdifulle saker. Slik ble den 21. desember 2014 den dagen som har forandret livet mitt mest: det var dagen da Lenboroughskatten fant meg.
