Norges mynthistorie

• Norges mynthistorie før 997 - Utenlandske mynter og sølvklumper
• Norges mynthistorie 997 - 1130 - Vikingmynter
• Norges mynthistorie 1130 - 1500 - Brakteater, sølvmynter og myntmangel
• Norges mynthistorie 1500 - 1628  - Sakte fremvoksende myntsystem
• Norges mynthistorie 1628 - 1814 - Stohetstid og slutt på dansketiden
• Gullmynter i dansketiden
• Norges mynthistorie 1814 - 1905 - Unionstiden
• Norges mynthistorie etter 1905 - Selvstendig tid

Norges mynthistorie starter egentlig før vi får norske mynter. Vi vet at mynter fra Romerriket og Østromerriket fant veien til norske kyster. I vikingtiden kom det også mynter fra plyndring, handel og bestikkelser, både fra Arabia og Persia via Gotland og fra England, Frisland og Frankrike direkte for grådige krigere eller fornuftige handelsmenn. 

Vikingpenninger

Tryggvasonpenningen er den første mynten vi vet var preget i Norge for nordmenn. Det finnes svært få varianter av den, faktisk finnes det ingen i Norge! De fire eksemplarene vi vet finnes er på museer i Stockholm, Lund, København og Berlin. Den 10. juli 1924 skulle kirkevaktmester Jöns Jönsson grave en grav på Igelösa Kirkegård i Skåne i Sverige. På én meters dyp støtte han på en stor klump som han trodde var en stein, men som etter kort tid viste seg å være en klump med hardt sammenpakkede mynter. Midt inne i denne klumpen lå et eksemplar av Norges første mynt – Tryggvasonpenningen, preget for vikingkongen Olav Tryggvason og trolig utgitt i førstedelen av hans regentperiode som Norges konge i år 995-1000. Dette var det fjerde eksemplaret som noen gang er funnet.

Penning var den dominerende mynttypen og hovedmynt i norsk middelalder fra Olav Tryggvason (995-1000) til Olav Håkonsson (1380-1387). Penningen endret standard ved flere anledninger opp gjennom middelalderen. Både myntbildet, innskrifter, størrelse, vekt og sølvinnhold kunne variere betydelig. I det gammelnorske myntsystemet gikk det 10 penninger på en ertug, 30 penninger på et øre og 240 penninger på en mark. Da Olav Tryggvason lot prege den første penningen i Nidaros i 995, lot han seg inspirere av angelsaksiske penningtyper fra årene før. Myntmesteren som står bak Norges første mynt var trolig også tatt med seg fra England, penningene fra Olav Tryggvason er signert med det angelsaksiske navnet Godwine.

Olav II den hellige hadde også flere varianter av mynter, men det var Harald III Hardråde som hadde en virkelig eksplosjon av mynter takket være rikdommene han tok med seg fra Østromerriket, der han jobbet som leder for keiserens brutale livvakter.

Brakteater og pengemangel

Mellom Sigurd Jorsalfare (død 1130) og 1500 var det svært få mynter som ble preget. Mange av dem var såkalte brakteater, det vil si mynter så tynne at motivet ble slått rett gjennom mynten og kunne sees på baksiden. På 1200-tallet kom noe større mynter tilbake, men det var helt klart at det var mangel på mynter. Etter at Håkon V Magnusson døde i 1319, var det nesten ikke mynter i Norge. Rundt da ble skilling den nye tellemynten i Norge, men det var knapt slike å oppdrive. 

Kong Hans lot prege de første norske myntene på lang tid i 1483, men i realiteten var det svært få av dem. Det ble litt flere av dem under Christian IIIs forsøk på å drive gruvedrift i Gimsøy i Skiensområdet. Det ble imidlertid en fiasko. 

1628 - Norge forandres

Etter at to gjetere oppdaget sølv Sandsvær i 1623, bestemte kong Christian IV seg for å satse på å bygge ut gruvebyen Kongsberg. De første speciedalerne preget av Kongsbergsølv ble utmyntet i København med myntomskriften som takker Gud for funnet: ”Herrens velsignelse gjør rike” (BENEDICTO DOMINI DIVITES FACIT). Fem år senere ble det opprettet et myntverksted i Christiania der man utmyntet sølv fra det nyopprettede sølvverket. I 1686 opprettet man Den Kongelige Mynt på Kongsberg som i dag bærer navnet Det Norske Myntverket og er Norges nest eldste industribedrift. Fremdeles preges all norsk sirkulasjons-, jubileums- og minnemynt på Kongsberg.

Myntene som ble preget fra 1628 og fram til 1814 fantes i to varianter, specie og kurant. Specie hadde strenge krav til sølvinnhold og helst sølvfinhet, mens kurant var skillemynter som ofte hadde altfor lite sølv i seg. I teorien gikk det 96 skilling på en daler, men i realiteten gikk det 120. 

Norge fortsatte med speciedaler fra 1814 til 1875. Under unionen med Sverige ble forskjellen mellom specie og kurant fjernet, og nå gikk det offisielt 120 skilling på en daler. Alle hadde riktig mengde sølv. Myntene ble maskinpreget og fikk nøye detaljer. De fikk også sterke norske symboler som passet inn i en nasjonalromantisk periode.

Den skandinaviske myntunionen og innføring av kroner og øre

Den skandinaviske myntunionen ble i 1873 inngått mellom Danmark og Sverige, og 16. oktober 1875 fulgte Norge etter. Med myntunionen kom innføringen av kroner og øre. Myntunionen gikk ut på å utarbeide et felles pengesystem basert på gullmyntfot og med krone som hovedmyntenhet. Som en tilpasning til det nye systemet ble det preget gull- og sølvmynter med dobbelvaløren speciedaler/krone og skilling/øre i Norge i 1874 og 1875. Mynter preget under Den skandinaviske myntunionen skulle være lovlig betalingsmiddel i alle de tre landene uten hensyn til hvor de var preget. På mange måter var dette en parallell til dagens euro. Etter 1924 var ikke lenger mynt preget innenfor myntunionen lovlig betalingsmiddel i andre land enn der de var utgitt.  

Betegnelsen krone var opprinnelig det man på folkemunne kalte markmynter pålydende 4 mark. De første 4-markstykkene i Norge ble preget under Frederik III (1648-1670) i 1669. Navnet øre stammer fra en gammelnorsk vektenhet der ett øre var 1/8 mark = 3 ertuger = 30 penninger (26,79 gram).

Etter at opphevelsen av Den skandinaviske myntunionen og gullstandarden ble mynter i gull og sølv erstattet med mynter av kobbernikkel og bronse. Under begge verdenskrigene førte imidlertid mangel på myntmetall til at det ble preget mynter i nødmetallene jern og sink. Kongekronen og Haakon VIIs monogram ble dessuten fjernet fra preget. Under 2. verdenskrig lot den norske regjeringen prege 50-, 25- og 10-ører i England som skulle brukes ved en eventuell alliert landgang i Norge. Disse ble preget i nikkelmessing og ble aldri satt i sirkulasjon. Etter krigen ble de norske myntene igjen preget i kobber og kobbernikkel.

Kronen er fortsatt hovedmynt i det norske myntsystemet, men øremynten har sakte med sikkert forsvunnet ut av norske lommebøker. Fra 1. mai 2012 satte man det definitive punktum for øre som betalingsmiddel da 50-øren ble tatt ut av sirkulasjon. For første gang siden en krone ble delt inn i 100 øre fra 1875 har vi ikke lenger øre som gyldig myntenhet her til lands. Men i likhet med penninger, dalere og skilling lever den fortsatt videre hos myntsamlere over hele landet. 

Klikk her for å se hvilke norske, historiske mynter vi kan tilby.